Dette er en folkehøgskolereise
Av Anders Hals
Oljepalmen truer Mellom-Amerikas største regnskog. Men det kunne godt ha vært roser eller tobakk.
Oljepalmedyrking
Det høres jo fint ut med palmer, biodiesel, shampoo og hudkrem, men det største regnskogsreservatet i Mellom-Amerika, Gran Reserva Biológica Indio Maíz i Nicaragua, er truet av akkurat dette. Som i Indonesia og mange andre steder.
I et system der ingen grep tas fortsetter nå utplyndringen av såvel naturressurser som mennesker. De himmelske investeringene virker: For hva er egentlig forskjellen på kaffe, rørsukker, kakao, appelsiner og bananer, eller gull og mineralolje, hvis det økonomiske systemet er det samme som i kolonitida? Spør Statoil, Yara eller Adidas om forskjellene. Utsugingen, som en stund nå har gått under dekknavnet frihandel, kjenner ingen grenser.
I januar var jeg i Nicaragua med en gruppe elever fra Sund Folkehøgskole som hadde fått litt mer enn vanlig dose av økologi, landbruksfag ditto diskusjoner med seg fra høstsemesteret. Disse tok for seg problemstillingen jeg nå skal beskrive. Det var seks elever denne gangen som bodde og arbeidet med lokalbefolkningen i Buena Vista i Río San Juan, som er grensevassdraget mellom Nicaragua og Costa Rica, og bare noen mil fra El Castillo. I El Castillo mistet Lord Nelson et øye og måtte flykte etter et forsøk på å erobre landstripa mellom havene.
Elevene intervjuet og undersøkte hva folk levde av og hvordan de så på oljepalme dyrkingen i området. De lærte også mye av den sjølvlærte botanikeren og idealisten Fidel Martínes.Vel hjemme har de avholdt 40 lysbildeforedrag på skoler over hele landet om dette og andre temaer fra landet.
NORADinnsatsen
I 1993 arbeidet jeg med fattigbønder på østkysten av Nicaragua. Etter revolusjonen og Contras krigen på 80tallet skulle disse endelig få lovlig skjøte på sin egen jord. Somoza dynastiet hadde tidligere eid 2/3 av landets ressurser,og mange fattige fikk nå jord tildelt. Men lovene som skulle holde dem der, og sikre barna deres den samme jorda uteble.
Det samme er tilfellet i hele «den 3. verden» i dag. Som for 40 eller 500 år siden: Eiendomsretten er absolutt. Så absolutt at samfunnets muligheter til å sikre seg at det produseres noe på den ikke eksisterer. Disse landene klarer ikke å forhindre at jorda ødelegges for alltid av sine eiere ved brutal forurensende gruvedrift eller forurensning fra sprøytemidler. Og sist, men ikke minst: En kan ikke engang forhindre at jord og hav kan eies av utlendinger, og utenlandske selskaper, og at inntektene søles bort til investorer i fjerne land.
Sandinistene ikke stort bedre
Selv de sosialistiske sandinistene, som skal være så fremadstormende, så ikke lenger enn til at «nå måtte de fattige få legitime papirer på jorda de dyrket». Å sikre seg at disse bøndene fikk beholde den etterpå gjennom en landbrukspolitikk tenkte ingen på. Noe sånt som driveplikt eller boplikt finnes ikke. Ikke odelslov heller. For ikke å snakke om konsesjonsplikt. En kontorist i byen kan eie jord. Dole (tidligere United Fruit) kan (på nytt) eie jord. En kan lure på hva de 100 000 døde for i krigen mot diktaturet.
Mange by nicaraguanere (sandinister også) snakker om fincaen sin, gården sin «der ute på landet». Helgetur til fincaen drar de på. For å drikke rom. Og for å betale arbeiderne. Selv har de ikke tatt i en hakke eller machete. Og gården har ingen infrastruktur og ingen høy produksjon heller. Det investeres minst mulig i gården. Og de som bor der fast er leilendinger som følgelig ikke eier jorda de bor på, og som ikke gjør mer arbeid enn strengt nødvendig. De er jo lønnsarbeidere, og tjener ti kroner dagen.
Noen få er fremdeles selveiende bønder. Men hva skjer i dette landet der matprisene er så lave at en ikke kan leve av pengene fra avlingen? Den eneste grunnen til å dyrke mais eller bønner blir da såkornet. Man har ingen penger, men såkorn. Så man sår til eget forbruk. Maisen på markedet kommer fra USA, der den kan dyrkes billigere i det naturødeleggende agrobusiness systemet, men for den som ingen penger har hjelper det ikke om maisen er billig. Derfor dyrker de som har jord fremdeles mais i Nicaragua. Til seg selv. Ikke for salg. Det blir kanskje fattigdommen som redder de lokale mais og bønnesortene.
Oljepalmen på Østkysten
Tilbake til fattigbøndene mine på 90 tallet: Don Eliseo hadde, da jeg arbeidet med miljøvernorganisasjonen Fundación del Río i Río San Juan fylke 30 kyr og landhandel i reneste Bør Børson stil. Han var egnens klart rikeste mann. Nå er han 65 år og arbeider fra fem om morgenen til fem om ettermiddagen på palmeplantasjen som har slukt jorda han eide. For 5 år siden kunne Fundación del Río melde at nå var den gamle oljepalme produksjonen fra 80 tallet tatt opp igjen. Men med nye eiere. I 1982 (etter revolusjonen) hadde et kooperativ av bønder etablert oljeplantasjer i småskala, og leverte til presser på Vest kysten, der industrien er. Men oljen bruktes kun til matolje. Biodiesel eller kosmetikk tok ikke noe av produksjonen. Seinere brøt kooperativet sammen, kanskje nettopp fordi heller ikke kooperativer representerer eierskap i ordets rette, langsiktige forstand.
Utenlandske selskaper, som vanlig
For fem år siden satte et selskaps kompleks i gang igjen. De har nå kjøpt opp jord/skremt bort småbønder fra området, og har samlet folk fra det som var smågrender, og skapt slumliknende landsbyer. Selskapet, som heter PALCASA (Empresa Palmares de El Castillo) legger beslag på 2500 hektar i området. I Kukra Hill litt lenger nord er Kukra Development Corporation etablert, og legger beslag på enda mer: 6300 hektar. Ett eneste lite kooperativ; COMEPA (Cooperativo Multisectorial de Empresarios Palmeros), som består av småbrukere, dyrker beskjedne 500 hektar i Río San Juan. Men disse er unntaket. De to store utenlandske selskapene har tilsammen 88 kvadratkilometer, og det tilsvarer til sammenlikning arealet av dyrka mark i Stjørdal kommune, en ikke ubetydelig landbrukskommune i Norge. Når en da tenker på at Nicaragua bare er tredjeparten så stort som Norge, så blir det prosentvist store arealer på få hender. Og dette er trolig bare begynnelsen.
Buffersonen og artene som er truet
En sone som på 80-tallet ble opprettet for å beskytte regnskogen, er nå altså truet. Da jeg arbeidet i området ble det introdusert skånsomme dyrkingsmetoder og variert skogbruk for småbønder. Men nå er oljepalmer altså i ferd med å bli regnskogsreservatets nabo. At grunnvannet og bielvene til Río San Juan forurenses av kunstgjødselen og sprøytemidlene vil vel knapt overraske noen. Industrijordbruket truer skilpadder, Mellom-Amerikas eneste ferkvannshai, kongetarpun og annen fisk, to kaimanarter, et utall skilpadder, skarver, hegrer og annen fugl. Skogene som er truet har også tapir, jaguar, stor og liten maursluker, de to artene dovendyr, tucan arter, en mengde reptiler og amfibier samt de mer berømte grønn og rød arapapegøye. For ikke å snakke om plantene.
Ettertanken
Å fly til fjerne land og legge igjen C02 fra 1,5 tonn flybensin (hver) skal godt forsvares. Å fly til nære land er kanskje enda verre. Det er en kostbar måte å oppdra hverandre på, og fristelsen er stor til å si at nå får folkehøgskolen se til å bygge et seilskip som kan gå i skytteltrafikk med elever, lærere, rettferdige varer og annet. Råbygget til en full rigger ble bygd på Åland for noen år siden til 30.000 000,–. Det kan vi vel samle sammen? I «folkehøgskolen»?
Artikkelen er skrevet av Anders Hals, lærer på U-landslinja Nicaragua. Den er også publisert i Folkehøgskolen 1/2010.
