Skarpskyttere i Afghanistan

Da Kagge forlag ga ut boken Med mandat til å drepe forventet de mye oppmerksomhet. Etter at NRK generøst bidro med gratis reklameplass i Dagsrevyen startet mediekjøret. Boken solgte ut førsteopplaget i løpet av en ukes tid og er blitt en storselger. Mange som leser boken vil nok reagere på holdningene som soldatene har til afghanere og norsk politikk.

Det sjokkerende med denne boken er ikke beskrivelsene av treningen, ventingen eller kampene i Afghanistan. De er omtrent som forventet. Soldatene framstiller det som knallhardt og krevende både fysisk og psykisk. Det er vel de færreste av oss som tror at krig ikke er vanskelig eller at det ikke krever store offer av de som deltar i den. Beskrivelsen av soldatlivet har ingen overraskelser; det er omtrent slik vi forventer at det er å være yrkessoldat.

Det som sjokkerer, er når soldatene forteller om sine synspunkter på norsk politikk eller avslører sine egne holdninger til afghanere. Det de forteller står i voldsom kontrast til deres egne og forsvarets uttalelser om at personlig modenhet er en viktig forutsetning for å bli skarpskytter.

Det er for eksempel mange i Norge som er kritisk til at mullah Krekar fortsatt er i landet selv om han er utvist, men de fleste skjønner også at Norge må må forholde seg til gjeldene regelverk. Derfor er han fortsatt i Norge. Skarpskytterne ser for seg en annen løsning på problemet. De foreslår i dårlig kamuflerte ordelag (her går de slett ikke i ett med terrenget) at han burde snikmyrdes.

Her sendes vi krigere til fjerne himmelstrøk for å drepe ekstremister, samtidig som de verste av dem alle går på fôr hjemme, for eksempel mullah Krekar. (…) Rent hypotetisk skulle man ønske at en velstående landsfader slengte et par millioner på bordet, så skulle vi kanskje tatt en nærmere kikk på pakket gjennom optikken vår. (Med mandat til å drepe, side 109-110)

Det er legitimt å ønske at mullah Krekar sendes ut av landet, men det er å gå langt over streken å rent hypotetisk tilby seg å drepe ham.

I møtet med fremmede kulturer er det alltid viktig å ha et reflektert forhold til menneskene man møter. Disse soldatene ser ikke ut til å ha det. Hele boken oser av forakt for afghanere og afghansk kultur. De sammenligner gjennomgående afghanere med hunder, noe som kanskje kan tilskrives krigens dehumaniserende virkning, men som allikevel ikke er opp til den standarden som vi forventer at norske soldater skal ha. De skriver blant annet om afghanerne at «som hunder sporer de oss opp og angriper» (Med mandat til å drepe, side 73) og

Våkne afghanere som arbeider i leirene, plukker opp små hint som ufrivillig blir spredt innenfor murene. (…) Slike signaler (…) er blant annet hunder gode til å snappe opp. (Med mandat til å drepe, side 130)

Også i møtet med lokalbefolkningen skinner det gjennom i beskrivelsene at de verken har særlig god rolleforståelse eller kulturforståelse.

Til tross for mine til tider iherdige, og sikkert uforskammede forsøk på flørting, har jeg oppnådd respons hos bare én afghansk kvinne. De fleste vender blikket en annen retning eller dekket til ansiktet med neven. Ganske merkverdig egentlig, så flott mannfolk som jeg er – ja, i uniform og greier. (Med mandat til å drepe, side 119)

Boken vekker oppsikt, og det er bra. Den burde, i likhet med filmen Armadillo, føre til debatt rundt Norges engasjement i ISAF-styrkene. I tillegg aktualiserer den spørsmålet om hva vi kan forvente av soldater som sendes ut på internasjonale oppdrag.