Bistands- og landbruksdebattene er historieløse

Av Anders Hals

Bistandsdebatten og landbruksdebatten er i likhet med den generelle politiske debatten håpløst preget av overforenkling, der visjonene er borte og forslagene til virkemidler vitner om manglende oversikt. Alle reelle og tilsynelatende problemer skal løses med offentlig forbruk, som igjen skal finansieres ved Den Hellige Handel.

Inkonsekvent argumentasjon

Økonomer og økologer er stort sett enige om at det er industrien som får økonomien til å vokse, og ikke landbruket. Hvorfor tror så mange da at handel med landbruksvarer kan dra hele land opp av fattigdommen? Pengeøkonomisk sett skulle det heller være industriproduksjonen som kunne redde u-landene økonomisk, for i industrien kan produksjonsvolumet økes nesten ubegrensa ved bruk (les misbruk) av engangsressurser i form av mineraler og energi. Masseforbruket og reklamen besørger etterspørselen. Landbruket derimot, er begrensa både av areal og marked; arealet kan bare produsere opp mot det som vekstfaktorer som areal, lys, klima og næring tilsier. Og menneskene kan ikke spise seg mer enn mette (sjøl om vi for tida blir feitere av sukker og manglende aktivitet).

Men landbruket er av samme grunn mye viktigere enn industrien, fordi dens produkter er livsviktige. I Norge var totalproduksjonen av mat i 1920-åra høyere enn i dag: Slåttebruket hadde sin storhetstid, og vekselbruket var oppfunnet. Og i tillegg utnyttet vi arealet mye bedre. I dag er den beste jorda i Norge allerede lagt under asfalt og betong. Dette er ofte tilfelle i u-land også. Jeg kan ikke være enig nå man sier at handelen med landbruksvarer er løsningen. Det har det aldri vært hverken for fattige eller rike land.

De små inntektene som u-land har fra eksport av landbruksprodukter i dag, er det nemlig ikke de fattige som eksporterer fra u-landene. Det er de rike 5% av befolkninga eller utlendinger som eksporterer og har inntektene av det som 95% sliter med dagen lang.

Men økologenes avgjørende argument om ressursmisbruket og forurensning eliminerer jo både industrieksport og landbrukseksport som langsiktig løsning, uansett i hvilken retning eksporten måtte gå.

Vi i den pengerike verden har de siste hundre årene forbrukt svært mye kaffe, kakao, tobakk, kardemomme, vanilje, koreander, rørsukker osv. Kaffe er i dag en av de største enkeltøkonomiene i verden. Men de kaffeproduserende landene har den høyeste fattigdommen i verden, og samtidig den aller største forskjellen på rik og fattig.

Problemet for u-landa er ikke i første rekke at de ikke eksporterer, men snarere at de ikke får produsere mat for eget marked. Frihandelen (som ikke engang er frihandel, men kartellvirksomhet) ødelegger faktisk produksjonen. For en liten maisprodusent i Latin-Amerika lønner det seg ikke økonomisk å produsere. USA-mais er produsert så billig på grunn av stordriftsfordelene i det mekaniserte og kannibaliserte* landbruket i USA at det for latin-amerikanske butikker lønner seg å kjøpe den USA-produserte. Hvorfor dyrker noen mais i Latin-Amerika i det hele tatt da? Fordi bøndene der ikke har noen penger. Det hjelper lite at en vare er billig, hvis du ikke har noen penger. Ironisk nok er det derfor takket være den ekstreme fattigdommen at det tross alt finnes en viss matproduksjon. En typisk fattigbonde har bare såkornet fra i fjor. Han dyrker for eget konsum. Men hovedregelen er at han for lengst er fratatt jorda av nasjonale rikinger eller internasjonale selskaper som skal dyrke tobakk, ginseng, afrika-palme eller sukkerør. Selv for –det som kunne vært- industrien i u-landene er dette systemet pengeøkonomisk dødelig, fordi råvarene går ut av landet uten å foredles i landet. Og for landbruket –og matsikkerheten- er det rett og slett katastrofalt. Det er bare de aller fattigste bøndene som produserer. Til seg selv. De fattigste i byene har det oftest aller verst.

Hvorfor har det gått så galt?

I bistands- og utviklingstenkningen er det en rekke historiske faktorer som er systematisk undervurdert i Amerika som kontinent:

Føydalsystemet som middelhavslandene tok med seg til sine respektive kolonier, og hvilken strukturell virkning det har hatt på samfunnene: Godseieren på den ene siden og den fattige leilendingen på den andre. Leilendingssystemet tok raskt over for slavedriften fordi leilendingen ikke måtte sørges for. Underbetalingen var billigere enn slaveriet.

De mer parlamentariske, men lutheranske tradisjonene til folkene som opprinnelig bodde nord for Rhinen, og som disse tok med seg til sine respektive kolonier.

Den påfølgende lutheransk-industrialistiske grenseløse utplyndring av naturressurser; særlig ressursene til de andre, dvs. først de nordamerikanske indianerne, og senere de mellom- og søramerikanske indianerne sør for Río Grande ved bruk av industri-selskapet. Etter frigjøringen fra spanjolene tok delvis engelskmennene over plyndringen av de nå kreolsk-styrte* men stadig føydale koloniene (f.eks Tate & Lyle). Og etter dem USA (United Fruit Co./Chiquita/Dole). Nå er det multinasjonale selskaper der også kanadiske, europeiske (det norske pensjonsfondet), men i stadig sterkere grad også asiatiske investorer deltar.

Utplyndring av andre land

Det samme som vikingene praktiserte: plyndring av svake lokalsamfunn ute, handel hvis de ikke kunne slås militært, og relativt parlamentariske tilstander hjemme**.

Det samme skjer i industri-kapitalismen: Ingen intuitive grenser for hva som er akseptabel atferd, ja nesten psykopatisk atferd der kun trussel om straff virker. Men disse selskapene straffes sjelden eller aldri, for lobbyvirksomhet og korrupsjon hjelper de rike. BP blir straffet i USA etter oljekatastrofen, men bare fordi det er sjøfugl og fiskere i USA som lider.

Etter at spanjoler og portugisere hadde etablert seg i mesteparten av Amerika, tok frigjøringskampen til. Det var ikke en rettferdig kamp for indianere og svarte. Frigjøringen dreide seg kun om de spanske og portugisiske *kreolenes frigjøring fra den spanske og portugisiske kongelige stjelingen fra Den nye verden.

Igjen forble strukturen den samme: At kreol-overklassen ville frigjøre seg fra gamlelandet innebar jo bare at de ville ha alt overskuddet selv, og ikke dele med den portugisiske eller spanske kongen. Indianere og svarte forble undertrykte, for i deres svette lå jo overklassens rikdom. Begge grupper var fremdeles slaver. Det er i 2010 fremdeles vanlig å betale 16 kroner pr. dag for landbruksarbeid i Latin-Amerika.

De før-koloniale indianske eiendomsstrukturene til jord, eller rettere sagt kommunale forvaltningssystemer i forhold til jord, hadde for lengst blitt ødelagt av en føydal eiendomsstruktur, der eier var portugiser, spanjol eller –etter hvert-utenlandsk kapitalist, vanligvis fra USA, Europa eller for eksempel Taiwan/Kina.

Forvaltning av jord

Vi nærmer oss en konklusjon: Nasjoner som enten ikke forvalter dyrkbar jord, skog, fisk og vilt, mineraler og energi på en forsvarlig måte internt, og/eller er militært underlegne vil bli utnyttet av henholdsvis egen overklasse eller utlendinger.

Eiendomsstrukturen er hovedproblemet

Føydalsystemet tillater fysisk fravær av eieren. Godseieren har ikke først og fremst interesse av høy produksjon. Hvorfor?

Han kan ikke ta vare på infrastrukturen fordi han ikke er tilstede.

Han er ikke tilstede fordi han føler seg for ”fin” til å bo på landet.

Fordi han kompenserer med større areal.

Produktene hans er avhengige av verdensmarkedet fordi et kooperativt bondesamarbeid med innflytelse på markedsprisene mangler fullstendig, akkurat som en statlig visjon med landbruket følgelig også mangler. Det er den billige arbeidskraften som utgjør marginen i Latin-Amerika i dag som før. Ikke produksjonsvolum.

Det er én viktig ting som en må ta i betraktning i føydale samfunn:

Det er i grunnen likegyldig for de rike om det produseres mye eller lite mat i landet generelt, bare de selv får mat.

Og de rike kan importere den. Derfor er det også likegyldig for de rike om det produseres kaffe, tobakk, gummi, kakao, opium, marihuana, kokain, sukkerrør, mais eller poteter. Om kystene deres forurenses av atomavfall eller tungmetaller fra i-land gjør ikke noe, for de ferierer allikevel helst i Miami.

En må forstå at overklassen i u-landene i Amerika utgjør et så lite og privilegert antall at det faktisk er likegyldig for dem om landet plyndres for mineraler. Hvorfor skulle ellers alt gull sør for Rio Grande utvinnes av kanadiske selskaper? Eller hvorfor skulle det være land som Norge som skulle kjøpe aluminiums-holdig bauxitt fra Venezuela? Er det ikke elver med nok vassføring i landet til å kunne generere strøm og foredle aluminium der? Eller i hvert fall i Andes-regionen?

Men på grunn av diametralt motsatt historie er det forbudt for utlendinger å kjøpe jord i Norge. Helt logisk. Og riktig. Selv om mange nordmenn ikke vet det har vi en politikk i Norge som viser at har visjoner om jord (om enn i dvale under stadig sløvere regjeringer). Men i utlandet plyndrer vi så godt vi kan, med statens oljeselskap og folkets pensjonsfond i spissen.

Det er med andre ord ikke bonden i Norge som har ødelagt økonomiene i u-landa, slik noen skal ha det til, men vår industris behov for stadig billigere råvarer.

”Norge” har med andre ord en parlamentarisk tankegang innad, som sikrer noenlunde rettferdige forhold internt, men som tillater alt utenlands. Land med demokratier som fungerer vil aldri tillate andre land å utnytte dem. USA tillater ingen utlendinger å utnytte dem; ikke Norge heller. Bortsett fra terra-kommunene.

Bøndene i den fattige verden

De fattige bøndene som jeg kjenner sier at de hadde vært like glade om de hadde produsert for det hjemlige markedet som for eksport, hvis de bare hadde fått god pris og de hadde eid jorda selv. Det mine fattige bønder ikke engang har hørt om er at det kunne finnes en garanti som sikret at deres datter eller sønn kunne overta. Hadde de det ville de trolig til og med ha investert, og bondesamarbeidet ville selv ha skaffet ham eller hun kredittene. Kreditter ville vært gitt av likeverdige.

Biodrivstoff, blomster og tobakk

Føydalsystemet stimulerer som nevnt ikke produksjonsvolum. Men det som tross alt produseres blir allikevel salgbart fordi folk i snitt tjener bare 15 kroner dagen, og fordi driften er så ekstensiv og teknisk sett lite komplisert.

Blomsterproduksjonen i Øst-Afrika beregnet på det europeiske markedet legger beslag på store areal av den dyrkbare jorda. Tobakk likeså. Jo bedre rosepriser, desto mindre mat til befolkningen. Er det virkelig noen som tror at de rike sitter og deler ut inntektene fra rosene til de fattige?

Dyrking av planter til drivstoff ødelegger for matproduksjonen, sies det. Ja, akkurat som roser eller marihuana gjør det.

Jeg spør meg om det kunne være en idé å dyrke mat, fiber til klær og drivstoff i en ny visjon der behovet kunne defineres. Og at alt sammen produsertes til den egentlige prisen; gjerne markedspris på drivstoffet; prisen som det egentlig koster at det dyrkes raps til biodiesel i stedet for til mat. Samfunnet måtte regne ut hvor mye som kunne aksepteres av rapsandel til biodiesel.

Da kunne også bønder få en rettferdig pris, og slippe å bekymre seg for at banken, pistoleiros, USA eller genmodifiseringen kom og ødela det? Kanskje fast pris på biodiesel, og fast kvantum? Pr. bilist? Eller prioritering for landbruket? Eller enklere: Når skal folk få dyrke mat til sitt eget land på sin egen gård? I fred? Eller fiske fisk som er fellesforvaltet nasjonalt og internasjonalt? Eller drive gårdsskogbruk? Noen som kjenner seg igjen i en drøm, eller i et land?

Flere forslag

1. Bo og driveplikt i ”u-land” så vel som i ”i-land”, eller autentiske tradisjonelle fellesforvaltninger, der disse finnes.

2. Ingen eller liten økonomisk hjelp, men heller ingen økonomisk utplyndring fra Norge og norsk såkalt ”næringsliv” sin side.

3. Begge punkter over må en være villig til å gjennomføre gjennom påbud og forbud. Det er for naivt og for seint å vente på at næringslivet skal utvikle moralske sjøljusterende mekanismer, når ikke engang pensjonsfondet har det. Toget har gått for det eksisterende systemet.

*Kannibalisert: her; sammenslåing av gårder er eneste måte å opprettholde inntektsgrunnlaget, men det blir færre og færre bønder i dette systemet.

*(Fullblods for eksempel spansk eller norsk, men født i det nye fedrelandet)

Anders Hals er lærer på u-landslinja og regnskogslinja på Sund Folkehøgskole i Inderøy, og har arbeidet i 6 år med miljøspørsmål, landbruk og alfabetisering i Nicaragua.