Et glimt av Kerala

På toget leser jeg Arundathi Roy’s God of Small Things. Sidemannen leser med meg – at “Kerala består av kokospalmer og kommunister”. Jeg ser ut av vinduet at det til en viss grad stemmer.
Palmene er overalt mellom grønne rismarker og paddyfields. Kommunistene derimot viser seg fra sin beste side på husveggene og lyktestolpene. Det er valg i den sørvestlige delstaten Kerala, og plakatene frir med hvite glis og forlokkende (sannsynligvis) budskap på det lokale språket malayalam.

img0240web

Mens Indian Railways’ blå Kerala Express suser inn mot Thiruvanathapuram stasjon, kommer mara. Det buldrer i mørkegrå skyer og passasjerene vender seg inn mot hverandre for å unngå regnet som strømmer ned gjennom de åpne vinduene. Mara – sukker de. Jeg har lyst til å springe ut og danse regndans.

På togstasjonen møter jeg Ajayan Sir fra Plachimada Solidarity Committee. Overalt myldrer det av folk, menn med lilla turbaner og tunge kofferter på hodet, menn med store barter, tiggere, chai-selgere, damer med uendelig langt hår og vakre sarier, barn med sko som blinker når de trår på dem, barn uten sko.

– Toni, Toni! Ajayan Sir vinker ivrig og smiler stort under barten. Han har på seg en hvit munde – et skjørt for menn – mye brukt i Sør-India. Praktisk og luftig. Vi blir stående og vente under tak, få våger seg ut i regnet. Lynet glimter mens rickshaw-sjåførene dekker til fatoeyene sine med presenninger. Ajayan benytter anledningen til å be meg være forsiktig i tilknytning valgdagen i morgen. Det blir alltid bråk og politiet kan arrestere hvem som helst på grunnlag av mistanke. Jeg speider ut i regnet, men ser foreløpig ingen tegn til opproer.

Det er ikke bare valg som representerer en ny start i Kerala, i april feires det også nyttår – Vishu. Denne hinduistiske tradisjonen ble for min del avholdt hjemme hos Mohan i Kochi (Mohan var Fredskorpser på utveksling til Sund i fjor). Kledd opp i tradisjonell Kerala-sari følte jeg meg som en Bollywood-prinsesse.

Vishu-tradisjon tro ble jeg vekket før sola står opp, og ført i søvnig gange til årets første “syn”. En rekke ulike objekter som bringer lykke for det nye året; en Krishna-statue, frukt, blomster med mer. Døgnrytme- og språkforvirra hadde jeg spurt Mohans far; e det frokost no?

På togstasjonen i Thiruvanathapuram praktiserer jeg mine nyervervede malayalam-kunnskaper. Njan Norwayilninne aane- Jeg er fra Norge. Enikke oru chettan unde- Jeg en (eldre) bror. Karicho? Ajayan kan bekrefte at ja – karichu – han har spist. Jeg fortsetter med å fortelle (på engelsk) at jeg er på fredskorpsutveksling gjennom Sund Folkehøgskole i Norge. Vertsorganisasjonen vår i India heter Center for Social Action, som har base på Christ University i Bangalore. Der bor jeg sammen med fire andre nordmenn. CSA driver mange og viktige prosjekter i slumområder i Bangalore og på landsbygda i flere delstater. Aktivitetssentre for barn og ungdom, selvhjelpsgrupper for kvinner, resirkuleringsprosjekter, er noen av fokusområdene. For tida har vi personlig prosjekt, det vil si man velger et emne man fordyper seg i. Jeg forklarer til Ajayan at jeg har valgt privatisering av vann som mitt tema, og ønsker i den sammenheng å lære mer om Coca Colas framferd (og fanteferd) i den lille landsbyen Plachimada nord i Kerala.

– Javisst, nalla thane! Det er bra! Ajayan er villig til å veilede meg. Gjennom hans Solidarity Committee har han stått i spissen i kampen mot Coca Colas utnytting og forurensing av grunnvannet i Plachimada i snart ti år. I det han engasjert begynner å fortelle slutter det å regne, og hele togstasjonen puster lettet ut. En rosa scooter blir hentet fram, Ajayan viser tegn til at jeg skal klatre bakpå. Put your feet here, hands here. Jeg klarer såvidt å undertrykke et begeistret hvin idet vi akselererer avgårde, åler oss gjennom den tette trafikken.

500 lange og korte tut senere er vi framme ved Ajayans hus. To unge menn henger opp plakater på andre side av gata, i favør av det regjerende parti på nasjonalt plan; the Congress. – Om de kommer til makten i Kerala, er det fritt fram for Pepsi og Coca Cola og hele den internasjonale sulamitten! Fortviler Ajayan og rister på hodet. Valg eller ei – fortsetter han, politikerne vil fortsette å beskylde hverandre for korrupsjon. Det som betyr noe er det lokale demokratiet, sier han og henviser til Plachimada. Her greide det lokale panchayat (lokalt selvstyre i små byer) å stenge Coca Cola fabrikken på tross av motstand fra regionale og nasjonale politikere. Dette har ført fram til en pågående rettssak i Supreme Court, som omhandler i hvor stor grad panchayats skal få bestemme over egne ressurser. – Utfallet av denne rettsaken kan få konsekvenser for folk over hele India – kanskje til og med være med og redefinere dagens oppfatning av begrepet demokrati.

img0364web

Tidlig torsdag morgen, valgdag, er jeg på vei til togstasjonen. Elefantguden Ganesh dingler i frontruta på rickshawen – en lykkebringer i trafikken. Jeg ser for meg politiets avhørsrom og tviholder på id-papirene mine. Men Ganesh ser ut til å våke over meg for denne gang, jeg unngår arresten. Valget ser ut til å fortone seg rolig – enn så lenge. Kun de mørke skyene bringer uvær i dag. Kommunistene smiler fortsatt uvitende på plakatene. På toget møter jeg en som spør: hvordan liker du Kerala? Ishtamaji! Jeg liker det.

Skrevet av Tone Smith-Øvland.

Hun er elev på India halvtårskurs ved Sund folkehøgskole. Vil du vite mer om kurset kan du lese på https://www.sundfhs.no/fredskorps-vaar-2011

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *