Greetings from India

Etter drøye 8 timer på Værnes for flere i klassen har vi endelig kommet frem til India. Inntrykkene har strømmet på, døgnrytmen er på stell, og kameraet nærmer seg fullt allerede.

Øyvind og Trine er med på bagasjetrallestafetten

Det første som slo oss på vei fra flyplassen i New-Delhi var den fantastisk sjarmerende trafikken der veilinjer, både gule og hvite, ikke hadde noe særlig å si i forhold til hvor i veibanen man kan ligge. En annen ting som traff meg var at den som tutet først, og gjerne høyest, fikk komme først frem i trafikken.
Vårt personlige møte med baksiden av denne type kjøring var da Taran, som satt i baksetet, fløy frem på linje med sjåføren foran, og mine knær var to centimeter fra en god dose knusing grunnet en alt for hard brå bremsing.
I ettertid tror jeg at det var den opplevelsen som gjorde at frykten for trafikken sakte men sikkert har blitt mindre. Å ha en trailer susende forbi i 100 km/t rett foran deg er merkelig nok ikke så fryktfullt lenger som en skulle tro.
I tillegg deler bilene veien med syklister, kuer, geiter og hunder.

Vår fantastiske Rickshaw som samlet på utenlandske mynter

Delhi er en nydelig by. Det er et pulserende liv i gaten og det finnes uendelig med markeder. Man kan få tak i en richaw bare ved å se seg en gang rundt, og de er mer en villig til å kjøre deg til hotellet til tross for at de kanskje ikke vet veien. Det virker også som at denne tiden av året helt klart er den beste tiden å dra på i forhold til klima.

Vi var så heldig å ankomme Delhi dagen før Divali-festivalen, også kalt lysfestivalen, der de feirer gudinnen Lakshmi som skal velsigne hjemmet og bringe lykke for året som kommer. Hjemmene og gater blir pyntet med lys, og de tar gjerne en ekstra god opprydning. Fra nå av er nyttårsaften hjemme i Norge ingenting. De små putrende fyrverkeriene folk skyter opp i Norge er bare smakebiten på hva de fyrer opp her. Øreplugger var et must, og følelsen av å gå ut i gaten var en blanding av en krigssone med eksplosive fyrverkerier som gjerne produserte mer desibel enn anbefalt maksgrense for ørene, og en unik feststemning jeg sjeldent har sett maken til.
Etter festivalen, som gjerne varer i 3-5 dager, begynner nyåret for hinduene.
Jeg merket raskt at så snart man sa Happy Diwali til enten pågående selgere eller misfornøyde menn, så fikk man et stort aksepterende smil tilbake.

En dame steller i stand blomster som man legger i templene

En liten jente viser frem fyrverkeriet sitt

Taran og megen joinet festen

Til tross for den store feststemningen, er risikoen og politiberedskapen hakket høyere enn ellers under Divali-festivalen. Dette er på grunn av den fortsatt eksisterende spenningen mellom muslimer og hinduer. Vi ble for eksempel frabedt å gå i Old-Delhi fordi at det var et risikopunkt der det bor en god blanding mellom hinduer og muslimer, og terrorisme og sammenstøt kan forekomme under Divali.
Klassen hadde forberedt seg på fattigdommen vi kom til å se, men forberedelser og virkelige inntrykk er ikke sammenlignbare. Å ha en liten jente løpende etter seg, med bare tøyfiller hengende på kroppen og gjerne en liten baby på armen, er ikke noe en kan forberede seg på.
Tips til alle turister er rett og slett å bare overse tiggerne og gå videre, noe som føles helt unaturlig dog forståelig. Sett fra et rasjonelt synspunkt så ser man at det er umulig å hjelpe alle selv om man så gjerne vil.

Denne skjønne mannen spurte pent om litt penger til et nanbrød

Jeg har også merket at jeg kan se på denne fattigdommen fra to forskjellige synsvinkler. Den ene er overblikket; ingen sko, tøyfiller, og den daglige kampen for å få mat i magen. Den andre er den gleden flere av de har. Til tross for at mange av de jeg har snakket med i løpet av disse dagene knapt har nok penger til å få tak i mat hver dag, så er de mer enn villige til å hjelpe med både retninger, restauranter eller rett og slett bare konversere. Etter en 7 timers busstur til Jaipur i dag har jeg ei tall på hvor mange glade og fornøyde folk som har vinket til oss. Barn som gjerne er er vant med å bo simpelt eller eventuelt ikke ha et hjem i det hele tatt, kommer bort og håndhilser på oss, smiler og har en lykke som er helt beundringsverdig. Generelt sett vil jeg si at alle indere, både høykaste og lavkaste, er generelt vennlige mennesker som ikke vil deg noe annet enn godt.

Nydelige barn og voksne på vei fra New Delhi til Jaipur

Jeg er også helt forelsket i maten her. Ut av de få restaurantene vi har vært på så langt, så er det tydelig at den mest autentiske maten er å finne på billige gatekjøkken der det gjerne ikke er noen turister i det hele tatt. Vegetarutvalget her er vel så bra som kjøttrettene, noe som gjør at oss tre veggiser i klassen er strålende fornøyd.

Alt i alt: en fornøyd klasse!

-Sofia