Greetings from India pt. 2

Naa er FN-klassen paa dag 12 av oppholdet, og vi befinner oss naa i Tansa, Nepal. Jeg tror alle foeler at vi har vaert her langt lengre enn det vi egentlig har, grunnet alt vi har faatt gjort paa den relativt korte tiden.

Som jeg nevnte i siste innlegg, saa er fattigdom et stort problem i India, og det er ofte hardt aa vaere vitne til at et lite barn tigger for aa faa mat i magen. Med tanke paa at det er praktisk talt umulig aa hjelpe hver enkelt, saa har jeg og flere andre i klassen funnet ut at det aa leke med barna ofte skaper vel saa mye glede for de som at de faar penger.

gutt
En nydelig soet gutt som etterhvert ble mer opptatt av aa ha det goey enn aa tjene penger

Unni, Katharina og meg gikk oss en liten tur langs hovedgaten uten penger og kamera  i Jaipur, den rosa byen, og moette paa cirka 8-9 jenter paa var alder som vi saa at var lavkaste eller ikke tilhoerte en kaste i det hele tatt. Det foerste de gjorde var aa be om penger, noe vi viste klart og tydelig at vi ikke hadde paa oss. Saa snart pengespoersmaalet var ute av verden, ble vi raskt mer «likeverdige» i deres oeyne. Til tross for mangel paa fellesspraak ble vi staaende der en god stund og brukte kroppspraak og delte en stor porsjon med ris som de hadde tilberedt og lagt paa avispapir som smakte helt fortreffelig. Denne opplevelsen var en tankevekker for alle oss tre der vi ble paaminnet om at det er ikke bare mat og overlevelsesinstinktet som regjerer hos de som gjerne har svaert lite, det er ogsaa det sosiale samvaeret med andre mennesker.

Etter en uke i India der vi har sett Taj Mahal i Agra, opplevd diverse severdigheter i Jaipur, vaert paa to barneskoler, sosialisert oss masse med lokalbefolkningen, og sett flere kamasutratempler i Khaguaraho, ankom vi Veranasi via tog.
Togturen dit er jo et kapittel for seg selv. Vi snakker tre harde senger ovenfor hverandre og samme opplegget paa andre siden av kupeen. Det er saa absolutt ikke unaturlig at fem indere har bestilt samme seng for aa spare penger, noe som kan skape en form for frustrasjon naar de innser at sengen over er saa naerme at selv ikke meg paa 1.64 kan sitte oppreist.

0784
Et sidelengs bilde fra toget. Jeg befinner meg ca. 2 meter over bakken her.

Uansett, jeg vil toerre aa paastaa at Veranasi er en av de beste byene jeg har oppholdt meg i. Den foerste dagen stod vi alle opp klokken 5 for aa ro nedover Gangeselva og var vitne til hinduister som vasket klaer, pusset tennker, og badet i den hellge elven. For de som ikke er helt rutinert paa hva som er saa spesielt med Gangeselven, saa kan jeg si saa meget som at for hinduene er Ganges svaert hellig og blir derfor ofte omtalt som Moder Ganges og «Den hellige elv». Selv om vannet er meget skittent er det mange som drar dit for aa vaske seg i det hellige vannet for aa bli renset for synd. Vann fra elven blir ogsaa gitt bort i bryllup, og til mennesker som er syke. Noen stroerr også en avdoed hindus aske fra kremasjonen i elva Ganges eller en annen elv. Haaret til et hindu-barn blir også ofte stroedd i elven.

0971
Tannpuss, vasking av klaer og hellig bad

Dagen etter arrangerte Jacob og Kristian en fotokonkurranse der vi skulle ta tre bilder som vi mente representerte hva India var for oss saa langt. Dette foerte til at Cecilie, Katharina og meg stod opp klokken 8 for aa ta bilder av at jeg badet i Gangeselva. Planen var i utgangspunktet aa bade opp til skuldrene og gaa raskt opp igjen. Dette ble ei en realitet saa snart fem forskjellige indere proevde godhjertet aa faa meg til aa dukke under. Badingen min resulterte i at jeg dukket under med hodet 5 ganger, og gikk tilbake til hotellet i klissvaate klaer.

11031

Problemstilligen til Cecilie, Helle, og meg er jo barn i India og Nepal og hvordan kastesystemet paavirker deres muligheter i livet. Det er viktig aa ikke glemme at dette er en studietur, ikke en ferietur, og vi har allerede faatt gjort mye konstruktivt i henhold til arbeidet vaart. I Veranasi kom vi i kontakt med en organisasjon som heter Dolly-Foundation, og etter et langt moete med lederen for organisasjonen, ble vi spurt om vi ville vaere med til et barnefensel for jenter og et for gutter. Dagen etter dro Helle, Taran og meg til guttefengselet som huset 68 gutter fra alderen 6 til 18.
Jeg fikk flere assosiasjoner med Kongen av Bastoey, der barn som gjerne er foreldreloese og har begaatt mindre kriminelle handlinger blir stuet vekk. Barna har liten sjanse til aa komme seg ut foer de er 18, og har ofte store problemer med aa klare seg i samfunnet naar de endelig blir sluppet ut. Kaarene der var mildt sagt forferdelig. hovedkorridoren stinket kloakk, to personer sov gjerne i en seng som bestod av et bord og en pute, og toalettet var uutholdbart. Barna ble delt inn i forskjellige grupper og fikk en time undervisning ukentlig av frivillige laerere som kom hver dag. Vi deltok i denne timen, og jeg merket med en gang at dette var den beste tiden i uken for gutta.
De autoritaere personene spredde frykt hos barna, og to barn begynte aa skjelve da en av vaktene kom inn i klasseommet. Taran var til og med vitne til at en liten gutt ble slaatt hardt i ryggen med knytteneven av en vakt. Det sier litt om hvordan barna blir behandlet naar vi ikke er tilstede.

Naa er vi som sagt i Nepal. og klimaet er kaldere og deiligere. I morgen skal vi reise videre til Pokara for aa gaa en to dagers fjelltur, foer vi kjoerer videre til Kathmandu.

Sofia

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *