Smil og vennskap i Guatemala

Guatemala; et land med hôye fjell og lave daler. Et land med noen rike og mange fattige mennesker, noen som benytter sine kreative hjerner til aa utnytte andre, og andre som benytter kreativiteten til aa finne smarte lôsninger og aa hjelpe andre.

Naa har vi vaert her i over to uker, og vi begynner aa komme inn i livet her. Etter en uke paa La Escuela de la Montaña har vi laert mye spansk, mye kultur, tradisjoner og fakta. Vi har laert aa vaske klaer i en pila, vi har hôrt om livet paa fincaene og om livet til laererne vaare, alt fra hva de spiste til middag i gaar til hva de synes om politikken og problemene i Guatemala. Vi har laert at mygga og myggnett ikke alltid funker, og at stekte bananer er bedre enn kokte bananer.

Og ikke minst; vi har blitt kjent med mange hyggelige mennesker. Selv om det kanskje er det vanskeligste, siden vi ikke kan spraaket og demed ikke kan si hva vi vil, saa er det ihvertfall det jeg har hatt mest glede av til naa. Saa koselig det var naar jeg fikk lage tortillas sammen med den forrige vertsmoren min, Roselia. Vaar felles interesse var mat, og det ble brukt for hva det var verdt.

Naa har jeg faatt en ny familie, og jeg maa finne ut hva slags felles interesser jeg har med dem. Jeg ble utrolig glad da jeg i dag oppdaget at eldstedatteren i familien, Gladis (12), hadde veldig lyst til aa laere engelsk, men hun laerte det ikke paa skolen. Dette er en flott mulighet til aa ha noe aa snakke om, en felles interesse som kan skape laering for baade henne og meg, og en mulighet til aa bli bedre kjent med familien min. Det fôrste jeg laerte Gladis var det som sto paa t-skjorten min; «you and me together», tu y yo juntos.

I tillegg til felles interesser er et smil en veldig fin icebreaker. Her paa landet i Guatemala sier alle hei til alle, og det gjôr vi ogsaa. Og sammen med et smil saa skaper dette en god og vennlig stemning. Alle blir glade for et smil, og det er fantastisk aa se folk som ellers ser litt skeptisk paa oss gringoer lyse opp naar vi smiler til dem og sier hei. Hvorfor i alle dager sier vi ikke hei til hverandre i Norge? Hvorfor er vi saa redde for aa spre glede ved aa smile til de vi môter? Jeg tror neppe noen ville blitt sinte hvis du smilte til dem..

– Kristine