FN paa trekking – det hadde dere ikke trodd
De siste dagene har FN-klassen vaert i en by kalt Phokara. Det har lenge vaert bestemt at vi skulle paa en gaatur i fjellene, og det ble bestemt at vi skulle gaa en fire dagers lang trekkingtur opp til ett fjell kalt Poon Hill. Dag 1, gikk vi i rundt fire timer i greit terreng, saa klassen var relativt klare da guiden sa at dag to kom til aa bli litt toeff med en del oppoverbakker. Vi hadde ingen ide om hva vi gikk til. I fire timer gikk vi paa det som paa “FN-munne” naa blir kalt “the never-ending-stairs”. Jeg tror ingen av oss hadde gaatt saa mange trapper i sitt liv som det vi plutselig skulle gaa naa. Da vi endelig hadde kommet oss opp hadde det blitt moerkt, men vi fikk akkurat med oss et lite glimt av de fjellene vi hadde gaatt saa langt for aa se. Vi fikk satt oss i matsalen og spist litt foer vi la oss rundt kl ni, og sovnet med en gang av utmattelse.
Dag tre paa fjellturen sto vi opp klokken fire for aa gaa i en time for aa rekke toppen av Poon Hill foer soloppgang. Paa rundt en time klatret vi 500 hoeydemeter, saa at det var tungt er det ikke noe aa si paa. Men paa toppen var det helt nydelig! Vi var omringet av fjell paa rundt 8000 m.o.h, (selv var vi paa 3200) og aa se solen stige opp fra taaken bak et fjell og kaste straalene paa de hvite, glaserte fjellsidene var helt magisk. Da solen var vel oppe, og alle hadde fyllt opp minnekortene sine med bilder var det tid for frokost, og videre gaaing foerst opp paa et fjell, og deretter ned i dalen. Paa veien opplevde vi litt av hvert. Vi feiret kl 11.11 den 11.11.11 paa en toppen av et fjell i Himalaya, vi ble jaget av boefler opp en gjoermete dalside, vi ble omringet av sauer som vi moette midt i the never-ending-stairs som var paa vei til Phokara for aa bli solgt, og vi gikk i bekmoerket i en jungel, uten lys, med bambuspinner som vi dyttet ned trappene for aa kjenne neste trappetrinn.
Foerste tegn av soloppgangen
En liten gjeng paa toppen, rett etter soloppgang
Farlig jungel!
Det som var saa fint paa landsbygden var at det er saa enkelt aa moete og komme i prat med nye mennesker. Omraadet vi gikk i er et veldig fattig omraade, som naa baserer seg paa turisme og jordbruk. Foer turismen kom dit hadde ikke de fleste husene vann eller elektrisitet, men i foelge guiden vaar Beejaye, har alle husene i omraadet naa elektrisitet og tilgang til vann. Barna gaar paa offentlig skole, der de ikke trenger aa betale noe, fordi de fleste har ikke raad til aa gaa paa skole hvis de maatte betalt for det. Baade etter og foer skolen maa barna hjelpe til med plikter, og vi moette flere barn baerende paa tunge laster opp trappene. De fleste i omraadet kunne ikke engelsk, saa det var veldig greit aa ha med seg to guider som kunne oversette, slik at vi fikk pratet litt med lokalbefolkningen. Alt i alt var det en utrolig fin tur, der vi fikk sett andre sider ved Nepal, og der vi i FN-klassen fikk kjoert oss ganske bra fysisk. Det blir null problem aa komme oss opp trappene paa Veum naa hvertfall.
En liten jente vi moette som het Sucila. Hun gaar paa skole ett par timer hver dag, og resten av tiden, baade foer og etter skolen jobber hun for familien.
Taran