Leven paa togstasjonen

Aa ta tog i India er noe for seg selv, men opphold paa togstasjonen for aa vente paa toget pleier som oftest aa vaere kjedelig og traatt. Da har man ikke ventet paa toget med FN-klassen.

Vi hadde satt oss paa plass paa perongen toget skulle gaa fra, og samlet all bagasjen i en stor haug som vi satt rundt. Vi er blitt vandt til aa tiltrekke oss oppmerksomhet naa, saa det att folk sto rundt oss og saa paa oss tenkte vi ikke saa mye over. Etter aa ha sittet der rundt en time, hadde vi spist opp all kjeksen og chipsen, alle hadde lest det nyinnkjoepte bladet, og vi haapte egentlig bare paa at toget skulle komme snart. Det var da Katharina og Oeyvind saa en metallkasse, som de fant ut at fungerte utmerket godt som et lite bord til aa bryte haandbakk paa. De startet og vi begynte aa gaa litt paa rundgang i klassen og se hvem som slo hvem. Plutselig saa noen opp, og saa at det hadde kommet flere og flere som sto i ring rundt de som broet haandbakk. Vi tenkte ikke saa mye over det, og bare fortsatte. Det gjorde folkemengden ogsaa. Paa fem minutter hadde det samlet seg en stor gruppe menn som sto rundt oss og heiet. Det var da vi tenkte, «hvorfor ikke utfordre de som staar aa ser paa oss?». Katharina var foerst ut, og selvom mennene var litt i tvil om de ville proeve seg, fant de en kandidat. Det var naa det virkelig startet aa ta av. Det flokket til med mennesker som ville se paa, og/eller proeve seg. Paa et tidspunkt sto det saa mange mennesker rundt oss, at vi ikke kunne se noe annet enn de smilende, heiende annsiktene som ropte ut heiarop, sukk eller gledeshyl i det deres «yndlings-kandidat» vant eller tapte.

I India er det, som de fleste vet, utrolig stor fattigdom, men ogsaa en gigantisk middelklasse. Kastesystemet som er ulovlig, er desverre fortsatt i bruk, og det kan man lett se i bybildet. Det jeg synes var saa fantastisk, var at de som samlet seg paa togstasjonen rundt oss var alle mulige forskjellige mennsker. Vi hadde politimannen skrikende i gledesrus, ved siden av smaa gutter som bodde i slummen ved togstasjonen. Buisnissmannen sto ved siden av studenten og arbeideren. Ut i fra den lille boksen det ble brytt haandbakk paa, ble det paa en eller annen maate laget et slags fellesskap mellom de menneskene som tok del av aktiviteten. Og selvom dette ikke varte mer enn en halvtime, hadde vi det saa goey, at det er umulig aa ikke tenke tilbake paa  det med et smil. Det tror jeg gjelder for alle.

Jeg taper i haandbakk, til stor glede og latter for resten av gjengen!

Katharina i full kamp!

Taran