Reisebrev fra Cuba

Fotoklassen fra Sund Folkehøgskole har vært ei uke på Cuba. Inntrykkene er mange på netthinner og minnebrikker. Etter en smule forviklinger kommer første reisebrev.

Tilbakeblikk. Havanna 98. En kveldsmørk gate. En barnestemme roper. Først hører jeg bare lyden. Saa navnet mitt. Det er Yanaisy. Hun er ti. Vi har akkurat blitt kjent med hverandre. Jeg har fått henne i gave. Hun, mora Lucy, onklene Wilfredo, Raoul og Bernardo, familiene deres, og dansegruppa Pasos Perdidos.

Kostymebærer

Alle har jeg fått i gave av spanske venner. De har insistert på at jeg må ta med Cuba på turen hvis jeg først skal reise jorda rundt. Jeg har fått med meg en lapp. Der står det «Lucy Despaigne Ferrera, Refugio entre Moro y Zulueta.» Lucys navn og adresse. Jeg har fått streng beskjed om å gå dit med en gang, ikke vente en uke. Sånn går det til at jeg blir opptatt som kostyme- og rekvisittbærer for Pasos Perdidos. I en måned følger jeg dem rundt når de opptrer på skjortefabrikker, departmentskontor og restauranter. Og når de fester. Hjemme hos Lucy og Yanaisy.

Yoruba

En kveld går festen over i en santería-seanse. En av danserne begynner å rulle med øynene, får spasmer, fråden står om munnen.

Det er knapt plass til alle i Lucys ene rom, alt blir så intenst at jeg må trekke meg tilbake. Rømmer ut på takterassen. Lederen for gruppa, Jorge, ser hva som skjer og følger etter. Tar seg tid. Forklarer hvordan han bruker timer på å studere røttene til de svarte cubanerne. Yoruba-religionen de har tatt med seg fra Vest-Afrika og blandet med katolisisme til cubanernes helt særegne religión santería. Alle helgenene i santería har et katolsk søskenbarn. Slik kunne de dyrke religionen uten at det vakte mistanke blant de katolske makthaverne.

Navnet Pasos Perdidos kan tolkes på mange måter. Det kan bety tapte skritt, eller svunne passasjer. Jorge forklarer hvordan han leter etter trinnene og tradisjonene fra Nigeria og landene omkring for å bake dem inn i dansen til Pasos Perdidos.

Ingen gudshus

Jeg blir invitert hjem til Raoul og Elya. Får oppleve flere santería-seanser på nært hold. Folk kommer med problemer. Elya setter i gang. Tre timer kan det ta, med skriftlesing, tungetale, formaninger, øyne som ruller, kropper som vrir seg i spasmer, rop og sang og trommer, Elya som dypper bladrike kvister i en blanding av vann, honning og parfyme og renser de som trenger det, Elya som drikker en flaske rom i løpet av seansen men virker klin edru etterpaa. Jeg vet at det er brennevin i flaska, for hun sender den rundt, og alle må ta en liten slurk.

Santeria har ingen gudshus. Alle hjem har sitt eget lille alter. Elya og Raoul vil ha ett som er finere. Jeg faar bli med og snekre. Når vi møtes igjen mange år seinere, husker de det fremdeles.

Applaus for Lukas

2011. Fotoklassen kommer til Havanna. Allerede andre kveld får de se Yanaisy opptre. Hun har blitt 23, har gått i mamma Lucys fotspor og blitt profesjonell danser. Forestillingen skjer i friluft paa Plaza Vieja, en av de fine gamle plassene i Havannas gamleby. Yanaisy er med i den første gruppa som opptrer. Hun er slave. Nummeret framstiller hvordan de spanske makthaverne oppførte seg overfor sine afrikanske undersåtter. Språket er tydelig, kostymene flotte, dansen holder høy klasse.

Etterpå er vi invitert hjem til Lucy og Yanaisy. Hele klassen på tolv får plass i rommet, men bare så vidt. Et par kvadratmeter er ledig midt på gulvet. Yanaisy setter på musikk. Utfordrer de norske gjestene til å danse. De har jo sagt at de gjerne vil lære salsa. Alle vegrer seg. En sveitser redder æren. Lukas viser seg aa vaere en skikkelig danseløve. Stor applaus.

Intenst

Dagen etter er fridag. De fleste vil på stranda. En liten busstur unna ligger Playas del Este. Reisevante norske ungdommer er imponerte. Den fineste stranda de har sett. Om kvelden nytt møte med Yanaisy. Denne gangen i hennes egen gruppe Cuatro Vientos, fire vinder. Mamma Lucy er direktør, Yanaisy koreograf. De holder oppvisning spesielt for oss i et lokale paa Prado, den staselige paradegata i gamlebyen. Fire unge dansere, flere musikere. De er tett på, intensiteten høy. Etter hvert blir alle ungdommene trukket ut på gulvet. Etterpå ber jeg dem skrive en liten setning om hva som har gjort mest inntrykk hittil. Det er rått parti med så ferske inntrykk.

«Det beste jeg har sett hittil er dansinga på Prado. Der lærte jeg at absolutt alle mennesker i hele verden kan danse, uansett hvilken form eller humør de er i,» skriver en. «Var utrolig gøy å se dem danse og hvor høy energien deres var,» skriver en annen.

En smule diare

Fotoklassen på Sund har hatt India som reisemål i flere år. Turen til Cuba er den første. Dermed blir vi nødvendigvis litt prøvekaniner. Guiden vår, Yobel, er ung og samvittighetsfull og gjør sitt beste for at vi skal ha det bra. Av og til litt i meste laget, synes nok noen. Dessuten er han statsansatt og mer opptatt enn de fleste nordmenn ville være av å framstille landet sitt så plettfritt som mulig. Her finnes ingen problemer med maten, til tross for at han får oppleve på kroppen at halve gruppa bruker dobbelt så lang tid på do som vanlig og må dit ofte.

Siden vi reiser i regi av et statlig reisebyrå, er det med synlig uvilje og skepsis vi får gjennomslag for i det minste en eneste natt i privathus. Cuba har sitt eget system med «casas particulares», der private får leie ut under streng kontroll og høy skatt. Til tross for denne kontrollen, presiserer Yobel at bussen ikke kan slippe oss av utenfor huset vi skal til i Viñales. Heldigvis har bussjåfør Nivaldo godt humør, slik bussjåfører har, er dobbelt så gammel som Yobel, litt mer tilbakelent og spør meg direkte om vegen til huset. Han kjører helt til døra. Yobel unnlater å protestere. Alt ordner seg. Men så har også Nivaldo fått høre oss synge «En bussjåfør, en bussjåfør….».

Che Guevara

Innimellom dette har vi vaert på guidet spasertur i gamlebyen i Havanna og lært om dens historie, vi har besøkt Revolusjonsmuseet og Che Guevaras hus, vi har vært på et fotosenter og møtt fotografen bak en artig utstilling om den kalde krigen, i dette tilfellet svarthvitt-bilder av amerikanske og russiske kjøleskap, vi har besøkt et barnekultursenter og en liten gesatestump full av kreative dekorasjoner og installasjoner. I Pinar del Rio besøkte vi en sigarfabrikk, og i Viñales ble vi fraktet i båt gjennom en lang hule og besøkte et enormt maleri på fjellveggen.

Traktor i magen

Vi kom tilbake til Havanna fra Viñales i går. Endelig skulle ungdommene få gå ut og danse salsa på et ordentlig ungdomssted. Yanaisy inviterte. Stor suksess. Fetter Bernardo ga seg ikke før han hadde fått samtlige nordmenn ut på dansegulvet. Yobel dukket også opp, siden stedet lå naer hjemmet hans, og ble med. I dag ny fridag. De fleste er på stranda. Halvparten med diare, noen litt plaget, men latteren er aldri langt unna. Vertinnene i Viñales fikk seg en god en de også da de fikk høre at en traktor hadde kjørt rundt i magen til Marius hele natta…

I morgen går turen Cienfuegos.

Artikkelen er skrevet av Albert Collett som er assistent på turen. Den er også publisert på arbeideravisa.no.