Rama Cay – We born here, we grow here, we die here

Endelig er det vár tur til á fortelle om hva vi gjór i feltarbeidet várt. Vi er den sákalte «dansegruppa», men har valgt á legge fokus pá Nicaraguas kulturelle mangfold og dens verdi i samfunnet. Vi har tilbrakt den fórste uka pá óstkysten hvor vi har besókt to urbefolkningsstammer for á finne ut mer om kulturen og livet deres. Fórste stopp var Bluefields og Rama Cay.

Rama Cay er en liten óy som ligger en halvtimes baattur fra Bluefields. Der bor det ca 1500 mennesker; Rama-folket. De er selv av den oppfatning at er de er de opprinnelige menneskene fra Nicaragua. Ramafolket har levd pá óya i over 500 ár. Vi ble kjent med en eldre mann som har bodd pá óya hele livet sitt, Eagan Rufino Omeir. Han tok oss med til hjemstedet sitt og viste oss rundt og fortalte mye om historien til folket og hvordan de har det i dag.

Her er Rufino og oss pá kaia pá Rama Cay

Det fórste vi ser da vi narmer oss den lille óya er en liten gutt og det som antageligvis er hans far, i en liten karakteristisk fiskebát. Vi legger til land ved en liten, ódelagt brygge. Det som slár oss er de smá trehyttene med en menge kyllinger og hóner vimsende rundt. Óya tar oss i mot med mange nyskjerrige blikk og vi fóler oss med ett óensket velkommen inn i deres lille, unike samfunn. Vi beveger oss opp en liten betongsti og ser straks den eneste barneskolen og et lite helsesenter. Gjennom skolegjerdet ser vi at ogsá her, som pá mange andre skoler i Nicaragua, bruker alle barna hvit og blá skoleuniform. Vi blir godt mottatt av den eneste legen pá óya som viser oss helsestasjonen. Den ble foróvring godkjent i 2003 av Nicaraguanske Unicef og helseministeren i landet.

Turen gár videre den samme ene stien som gár tvers gjennom óya, og gár forbi et uferdig museum som aldri kommer til á bli ferdig, pá grunn av korrupsjon blant lederene som hadde ansvar for byggingen. En interessant detalj á merke seg om Rama Cay er at den er dekket av millioner av smá skjell. En kan se skjellhauger, berg av skjell og skjellstier hvor enn en gár. I enden av stien, pá nordsiden av óya, stár vi et punkt som blir kalt «The last goodbye». Dette punktet er plassen der Rama-folket sender sine avdóde familiemedlemmer og venner i kano over til fastlandet, hvor de blir begravet.

Rufino tar oss med til midten av óya, hvor det nesten ser ut som om óya er delt i to. Dette omrádet, som er uten traer og hus, har en myte bak seg: Det sies at fór i tiden, da dette angivelig skal ha vaert to óyer, mátte en gutt som snakket med en jente fór han var 30 ár og jenta var 26, som straff kaste stein i kulpen mellom de to óyene en hel dag. Rama-folket er et freidig folk, derfor er det ná blitt til en óy.

Tidligere hadde urstammen ogsá sitt eget sprák; Rama. Dette har med tiden forsvunnet mer og mer, og i dag er det bare tre personer pá óya som fremdeles snakker det. Det jobbes imidlertid med á bevare dette unike spráket. Menneskene pá óya er tilhengere av den kristne retningen kalt Morivian, som ble innfórt ved besók av tyske misjonaerer. Óyas eneste kirke styres av en halvblind prest, som forteller oss at den ble brukt som tilfluktssted under bombingen i krigen i 1978-79.

En av de fá Rama-spráklige pá óya

Gjennom dette besóket fikk vi intrykk av at mange gamle tradisjoner er borte, og stadig flere forsvinner. Menneskene er opptatt av á bevare det som er sitt og holde fast pá sin egen identitet som rama. Likevel ónker de á blande seg mer med andre folkegrupper. Vi undret oss litt over hvorfor de fortsatt velger á bo pá denne lille óyen, nár de ogsá eier omráder pá fastlandet. Svaret vi fikk er at dette er hjemstedet deres, det er her de hórer til. «We born here, we grow here, we die here».

Rufinos kjaeledyr

Hilsen Bailando-gruppa