En sikhelig morsom dag

Siden det er saa faa dager igjen naa bestemte Ida, Cecilie og jeg meg oss for aa staa opp tidlig aa se oss rundt, foer vi skulle moete med resten av gruppen klokken ti. Jakob og Kristian  tipset oss om at vi burde dra til det store Sikh-tempelet her i Delhi, fordi det var saa utrolig fint. Saa klokken halv aatte tok vi en tuktuk til Sikh tempelet for aa se oss rundt. Det var vi veldig glade for i ettertid.

Sikher er veldig enkle aa kjenne igjen. De fleste mennene gaar med en stor turban der de har allt haaret sitt. Sikher maa nemlig foelge fem ting. De kan ikke klippe haaret, fordi de tror at Gud har skapt dem slik, og dermed blir det feil aa skulle kutte det av. Dermed har Sikhene som oftest langt skjegg og langt haar. De maa ha ett staalarmbaand rundt haanden, en trekam i haaret, en kniv som henger under klaerne og lange underbukser. Men dette er ikke allt som er spesiellt for Sikher. I Sikhismen er det ikke ett kastesystem, og de ser paa alle som likeverdige. Alle mennene heter Singh til etternavn, og kvinnene heter Kaur. Og det var dette med likeverd som skinte saa kraftig gjennom da vi kom til tempelet. Den foerste vi moeter er en utrolig soet og sprudlene dame i rosa sari. Hun er guide paa tempelet, og ber oss pent om aa sette oss ned i sofaen foer vi skal inn i tempelet. Vi maa ta paa oss toerkler paa hodet, fordi haaret skal dekkes, og vi maa ta av oss paa foettene. Deretter starter vaar ferd inn i tempelet.

Foerst maa man gaa gjennom ett lite baseng med vann for aa rense foettene, og deretter kommer man inn i en hvit bygning som minner litt om ett “mini taj mahal”. Overalt er det gullbelagt, og midt i rommet er det en forhoeyning med soeyler rundt, der Sikhenes hellige bok ligger under ett toerkle. “I sikhismen er alle likeverdige.” Sier Amrit, guiden vaar. “ Derfor kan kvinnene og mennene sitte side om side under boennen, og omgaas fritt rundt i tempelet.” Og det stemmer. Rundt paa begge sider av den hellige boken sitter det menn og kvinner blandet aa ber, eller hoerer paa opplesning av boenner. ”Vi har ogsaa stor fokus paa aa hjelpe de som ikke har det saa bra som oss. Derfor har vi kjoekken, gratis sykehus og hostell her paa tempelet. Men her er selvfoelgelig alle velkomne for aa faa mat, medisinsk hjelp eller rom for natten.” Etter vaar lille rundtur paa tempelet, og rundt vannet utenfor der man kan ta ett rensende bad, blir vi tatt med inn paa kjoekkenet. Jeg har aldri sett noe liknende. Spisesalen er gigantisk og kan huse 250 stykker av gangen, og kjoekkenet er ikke mindre. Grytene er saa store at jeg enkelt kunne tatt meg ett bad i dem, og det lages mat i en saa stor fart at selv mesterkokker maa bli imponert. “Alle som jobber her jobber frivillig, baade paa kjoekkenet og paa sykehuset.” Hvor mange mennesker kommer her og spiser, lurer vi, og blir helt overrasket av svaret. “ Ti til tyve tusen mennesker kommer innom tempelet hver dag for aa spise ett eller flere maaltider, og allt er selvfoelgelig gratis. Det blir ikke stillt spoersmaal om religion, kaste eller oekonomi. Alle er velkommen uansett.”

Og denne venneligheten merket vi senere paa dagen ogsaa. Vi var nemlig saa heldige aa faa vaere med paa enda en festival, og denne gangen var det Sikhene som feiret martyrdagen av sin 10. Guru. Dette gjoer de ved aa dele ut mat og godteri til forbipasserende rundt om i hele byen. Overallt var det telt der det var satt opp flyttbare kjoekken, der det fortloepende ble laget mat i enorme mengder som ble delt ut til alle som ville ha. Og utenfor alle typer butikker som er eid av Sikher var det satt opp et kjoekken. Ida og jeg var saa heldige at vi fikk ta del av matutdelingen. Vi hadde moett noen gutter i en butikk dagen foer som gjerne ville ha oss med, og i en halv time sto vi aa delte ut aloo curry (potetgryte) og paratha til folkemengden. Det var helt fantastisk, og det var saa utrolig mange lykkelige annsikter som smilte opp til oss med et stort “Shokria” (takk) idet vi gav dem mat, og ropte ut Guru Tegh Bahadur. Ovenifra fikk vi ogsaa med oss det yrende folkelivet i den store paraden bestaaende av biler, korps, barn og voksne. Og helt til slutt i paraden var det over hundre til to hundre sikher som kom med koster og kostet opp allt rotet, og vasket gaten til slutt. Ogsaa dette ble gjort til sang og musikk, og var tydeligvis en integrert del av paraden, like viktig som resten. Alt i allt ble det en utrolig minnerik dag, der vi ble mye bedre kjent med Sikhismen, og hva den innebaerer.

-Taran