Om rumper og kultur

I gaar var siste dagen i Njawara, og naa er vi kommet tilbake til Banjul. Vi har hatt to fantastiske uker, og blitt kjent meg masse nye folk, og baade vi og vertskapet hadde flere taarer i oyekroken da vi tok farvel. Forhaapentligvis kommer noen av oss tilbake om ikke saa alt for lenge.

Etter to fantastiske uker, har jeg tenkt paa mye rart, men det er spesielt en ting som som har slaatt meg; Kultur er alt her. Definisjonen av ordet kultur kan selvfoelgelig diskuteres, men med kultur i dette tilfellet mener jeg kultur som et kunstuttrykk. I gaar, for eksepmel, ble det holdt en lokal dansekonkurranse. For det foerste; herregud for noen rumper. For det andre, saa fikk jeg mitt virkelige kultursjokk foerst da. Jeg hadde en fireaaring paa fanget, som danset sittende, og ikke bare holdt hun takta, men hun klappet noen syke, for aa si det mildt, rytmemoenstre og polyrytmer som ikke engang jeg forstaar. Og det kunne liksom alle. Og det er visst heller ingenting i veien for at en toaaring kan shake rumpa saa til de grader. Man fester ofte blikket litt over bakkenivaa, og faar oeye paa voksne damer og menn som beveger seg i en heidundrende fart saa sanden fyker. Men senker man blikket litt lengre ned, ser man at alle som er gamle nok til aa kunne gaa gjoer akkurat det samme, akkurat like bra. Og da tenker jeg at det maa vaere medfoedt, for den typen rumpemuskulatur eier i hvertfall ikke jeg. Det fikk jeg bekreftet da vi maatte danse en av de mange dansene vi har laert foran hele bygda. Direkte flaut var det.

Jeg ser at kulturen har en helt annen plass i samfunnet enn den har hjemme i Norge. I Norge er liksom kultur og kulturelle begivenheter en bonus i hverdagen. Her er det en noedveidighet, og en selvfoelgelighet som ingen engang tenker over. Det bare er saann. Jeg har ennaa ikke funnet et menneske her som ikke kan enten danse, synge eller spille trommer. De sier gjerne at de ikke kan det, men det er bare paa pur faenskap. Loegn, sier naa jeg. For eksempel snakket med jeg med en fantastisk dame jeg har blitt kjent med som heter Sukai om dette med dans. Hun mente fast og bestemt at hun ikke kunne danse, men hvem var den foerste til aa entre gulvet da dansekonkurransen begynte? Jo, det var Sukai. Og for ei rumpe. Har ogsaa snakket med campens regnskapsfoerer, Mbay, om det her med trommer. Han nektet for at han kunne spille, men saa kom broren hans og fortalte meg at Mbay alltid spiller trommer naar det arrangeres lokale boksekamper i byen og i nabobygda, og at han er veldig flink og ettertraktet. Pussig, det der.

Jeg har etterhvert forstaatt at grunnen til at de ikke mener de kan noen av delene, er at de ikke tilhoerer kategorien «Griols», altsaa profesjonelle musikere eller kunstnere. Selv om de spiller baade trommer og synger titt og ofte, vil de ikke ta noen andres plass. For her er det aa vaere musiker et yrke paa lik linje med aa vaere baker eller skredder. Og jeg ville aldri kalt meg selv for baker, selv om jeg kan bake baade sjokoladekake og ostekake. Her kan alle til en viss grad spille trommer, danse eller synge.

Musikere, eller «The Griols», er like noedvendige her som butikkeieren og skomakeren er. De brukes i alle seremonier og hoytidelige sammenhenger, og leies stadig vekk inn til fester og sammenkomster. Min gode venn Ebou Seca, en av de lokale griolene, fortalte meg at de har en lang liste med helt spesifikke oppgaver som de maa foelge. Ebou har, som alle sine soesken arvet sitt yrke etter faren, og tar jobben rimelig seriost. For eksempel er en av hans oppgaver aa promotere fred. Altsaa, hvis det er problemer mellom to familier, skal han og musikken fungere som megler for aa skape fred mellom dem. De har ogsaa som oppgave aa formidle Gambias historie gjennom musikken, og er paalagt aa moete opp og underholde hver gang det holdes en navneseremoni eller et bryllup.

Slik er det ikke med musikere i Norge. I Norge er det aa vaere utoevende musiker noe opphoeyd som bare et faatall kan vaere. Det aa vaere musiker i Norge er liksom ikke en noedvendighet paa samme maate som det er her, det er mer som en bonus. Vi trenger ikke saa mange musikere i Norge for aa faa samfunnet til aa gaa rundt. Det synes jeg er synd.

Ida