Selvhjelpsgrupper for kvinner

Selvhjelpsgrupper for kvinner er et konsept som er svært utbredt i Sør-India, og som praktiseres i mange utviklingsland. Konseptet har ikke bare til hensikt å styrke kvinner og deres stilling i familien og samfunnet, men også å gjennom kvinnene styrke lokalsamfunn og familiers økonomiske situasjon.

I løpet av oppholdet vårt i India, gjennom fredskorpslinja på Sund, valgte jeg og to andre medlemmer i gruppa å fordype oss i temaet, og arbeidet intensivt i to uker for å lære så mye som mulig om konseptet, gjennom intervju og observasjoner.

Selvhjelpsgruppene bruker mikrofinans, og går ut på at kvinner som bor i samme område møtes i grupper på ca. 10-15 kvinner og sparer penger sammen, som de etter hvert bruker til å gi ut lån til medlemmer som trenger det. Kvinnene sparer etter egen evne, og beløpet kan variere fra 10 til 150 rupees i uka, (ca. 1-17 kroner). Kvinnene åpner en delt bankkonto, og etter et halvt års tid vil de ha spart nok penger til å begynne å gi lån til de medlemmene som trenger det.

Til å begynne med vil gruppa ha kapasitet til å gi ut lån til små, uforutsette utgifter, som sykehuskostnader og medisiner. Etter hvert som kontoen vokser, vil gruppa også gi ut større lån. Det kan være et lån til å kjøpe en ku eller geit, et lån for å kjøpe inn frø til å så en roseåker, eller til andre forretningsidéer. Lånene har en rente på 2%, og må normalt betales tilbake innen et år. På denne måten har kvinnene en mulighet til å starte noe nytt, uten å måtte bekymre seg for de høye rentene fra banklån eller lån fra «money-lenders», som normalt tar over 10% rente. I noen grupper er det også normalt at kvinnene diskuterer andre tema enn økonomi, som problemer i landsbyen/slummen hvor de bor, eller om hygiene og barnas skolegang. En gruppe jeg møtte kunne for eksempel fortelle at hvis det kom fram at en av ektemennene til kvinnene i gruppa hadde vært voldelig, ville hele gruppa sammen sørge for å skremme ektemannen til å beherske seg.

Det finnes mange NGOer (ikke-statlige organisasjoner) som arbeider med å starte opp slike grupper. Blant annet har CSA, som var vår vertsorganisasjon, og Sunds samarbeidspartner i India, arbeidet med selvhjelpsgrupper i over 10 år. I løpet av prosjektperioden vår intervjuet vi ca. 10 av disse gruppene. Vi besøkte noen i slummen i Bangalore og noen i landsbyer utenfor byen, og stilte dem spørsmål om hvordan deres grupper fungerte, og hva de følte at de fikk ut av å være medlem av en slik gruppe.

Ett av stedene vi besøkte var Hoskote, et ruralt område utenfor Bangalore, hvor CSA satte i gang selvhjelpsgrupper for 8 år siden. Nå har de trukket seg ut fra prosjektet, og kvinnene står selv for all organiseringen. Området består av 32 små landsbyer, hvor det i dag finnes 72 selvhjelpsgrupper, med til sammen 1155 medlemmer. Videre har presidentene fra disse gruppene fordelt seg på 5 såkalte «Cluster Level Assosiations», CLAer. Disse gruppene møtes 1 gang i måneden og diskuterer eventuelle problemer i selvhjelpsgruppene, eller i landsbyen. To medlemmer fra hver CLA er med i et enda høyere organ, «The Board of Directors». Disse ti kvinnene, «direktørene», har tatt over for CSA som ansvarlige for driften av selvhjelpsgruppene. De har også tatt over driften av andre prosjekter CSA har startet i landsbyene, som aktivitetssentre for barn, og sponsing av barnas utdannelse for de familiene som selv ikke har råd til å betale for det. Pengene til dette kommer fra rentene selvhjelpsgruppene tjener gjennom lån.

Dette kan altså være et svært «bærekraftig» konsept, hvor NGOene kun bidrar i oppstartsfasen, med initiativ og opplæring i bokføring og skriving. Pengene kommer fra medlemmene selv, og i mange tilfeller fortsetter gruppene å utvikle seg etter organisasjonen har trukket seg ut av prosjektet. Målet med slike grupper er ikke først og fremst å utvikle økonomien i området, men å styrke kvinnenes posisjon, og å få kvinnene ut av huset. Flere kvinner vi intervjuet fortalte at selvhjelpsgruppene hadde hjulpet dem med å bli mer utadvendte, mens de tidligere ikke turte å forlate huset eller å snakke med fremmede. Noen kunne også fortelle at selvhjelpsgruppene hadde hjulpet til å forene kvinnene i landsbyene på tvers av kaster, og at kvinnene nå la mindre vekt på kaste. Dessuten opplever mange av kvinnene at å være medlem av en slik gruppe gjør dem mer opplyste, og de utvikler en ny interesse for lokalpolitikk.

Noen grupper fungerer bedre enn andre, og det er også stor forskjell på hvordan gruppene fungerer i landsby og i slumområder i byer.

Tekst og bilde: Vera Vik Bjarkø, Fredskorps India høsten 2011

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *