KAB’AWIL

Kab’awil representeres i symbol-verden som en to-hodet fugl. Et ikon som inviterer til et dynamisk syn på eksistens.

Kab’awil oversettes til «dobbelt syn» og representerer livets dualiteter. Lys og mørke. Dag og natt. Det gode og det onde.  Rom og tid. Den to-hodete fuglen viser oss at disse er udelelige og i praksis én fordi den ene ikke kan eksistere uten den andre.

Det siktes til evnen og behovet for å se det nære og det fjerne, se ned, se opp, se fram i tid og tilbake i fortiden og i flere dimensjoner.

Sentrum av det hele
Maya-folkets teori om universets fysikk innebærer, ikke ulikt våre norrøne forfedres syn på det helheten, eksistensen av flere parallelle dimensjoner. Kab’awil representer egenskapen å være i sentrum av det hele. Øyet i midten som har evnen til å se i alle retninger til enhver tid, og til å samle de ulike dimensjonene i ett sentrum, i ett syn.

Det er et symbol som ifølge forfatter og professor Daniel Matul i boka «Ensueños del Maiz» krever av oss «å etablere forbindelser mellom menneskeheten og natur. Samhandling med naturen som går utover klassifisering, kvantifisering, det rent fysiske og fakta. Fordi livet fungerer på en helhetlig måte, utenfor formynderskapet til fornuften. Det dreier seg om et klarsyn som ikke kan tvinges frem eller systematiseres, men som istedefor kan dyrkes.»(s. 71) og « fremstår når logikk og analyse ikke er i stand til å hjelpe oss når vi vil inn til essensen av det uforklarlige»

Evnen til å ha flere perspektiver
Når maya-folkets spirituelle ledere holder seremonier begynner de med å opprette et sentrum for universet. Et likevektig kors markeres utifra et sentrum og peker i de fire himmelretningene.

«Nait» og «Naj», maya-begrep for å benevne tid og rom markeres med tre steiner under korset. Hieroglyfen for «Naj» er den samme som for hus og første ordenstall. De tre steinene i sin tur representerer gudene (den formende og skapende kraft), universet og menneskene/jorda. Som det store altet regnes for å bestå av for oss mennesker.

Det seremonielle bålet tennes over korset og med det er universets sentrum opprettet. Det er en gjentagelse og en gjenskapelse av deres egen skapelsesberetning slik man finner den i Popol Wuj.

Vi går alle rundt og er sentrum i vår egen verden, sjøl om vi skriver på CV’en at vi har evne til å se ting fra flere perspektiver, har vi bare to utvortes øyne og ett innvortes. Min forståelse av Kab’awil er nettopp erkjennelsen av dette. Men for å ikke fortape oss i egoisme og sjøldyrkelse er Kab’awil der som en invitasjon, til å se utover oss sjøl, mot verden, og på samme tid inn i oss selv, inn i menneskeheten – med bevissthet om livet utenfor. Hva er det jeg har i meg som resonnerer i verden utenfor, i naturen, i samfunnet? Hva er det i naturen og samfunnet som resonnerer i oss?

Kab’awil er en invitasjon til å stille seg i det bålet verden er og ta del i begivenhetenes gang og balansere på fornuften og intuisjonens stramme line. Ikke som en passiv tilskuer i en egoistisk boble, men som aktiv deltager i en helhetlig verden. Kab’awil som begrep minner oss om betydningen av å ha balanse mellom fortid og framtid, mellom tid og rom, mellom lys og mørke. Forfedrenes arv kan gjøre oss bedre rustet til å gå inn i den sjette sol’s æra, som vi ifølge mayaenes kalendere gjør i slutten av desember.

Matul benevner Kabawil som en øvelse som går utover omfanget av dobbelt syn, « for å få oss til å oppleve hvordan vi som mennesker, hører til og deltar i den universielle dynamikken. I et samspill mellom alle relasjoner som utgjør og strukturerer enheten i det kosmiske vevstykket.» (s.73)

Kab’awil i norsk dikting
Med det rette synet kan vi gjenfinne Kab’awil i vår egen folkediktning. Olav Aukrusts  Ved himmelvarden handler nettopp om å finne det stedet, eller tilstanden, hvor man evner å se i alle retninger til samme tid. Et sted hvor man evner å inkorporere alle deler av den store helheten i ett verk, ja, i ett syn. Framme «Ved himmelvarden» skriver dikteren:

Or avgrunns djup
med braabratte stup,
over skog, over fjell,
over blaane og mjell –
over djupni og viddi
og breiddi du raar:
einfengd og heilag
mot høgdi du traar

Jeg drister meg til å si at det er Kab’awils ham dikteren har funnet på toppen av varden, evnen til innsikt i «du’et» som rår over «djupni og viddi og breiddi».  Om opplevelsen fortsettes det:

Her er so lydt.
Alt er som nytt.
Eg høyrer so mangt.
Eg stirer so langt.
Steinane livnar.
Jarteign det skjer.
Attende eg skodar.
I framsyn eg ser.
( s. 399. Fra diktet Himmelvarden)

I resten av diktet kommer livsinnsikten dikteren finner i synene sine fra varden. Om kvinner og menn som «vilde og vann» og  «med fridoms rett» «auka si ætt» og om hvordan lengselen til all-naturen «styrer vaar veg».

Og i to av de klareste og tydligste strofene i diktet:

Lagnaden er
hjelpi som gjer
misbruk og bròt
til anger og graat –
paa vats-skillet daa
millom fridom og tvang
vaknar den veldige
varsels-klang:

Kjenn dine kaar.
Haust som du saar.
Stundi er di.
Træl eller fri.
Lydnad du lære
i lidings laug,
og lagnad deg fører
dit lengselen flaug.

I disse strofene så er det lagnaden som er av avgjørende betydning. Uio’s ordbok på nett forteller om betydningen.

Kab’awil er en slik «høgare makt som har avgjerande innverknad på eit menneskeliv» uten at det er mer hokus pokus enn at for eksempel lys og mørke er mer betydningsfullt for historien enn ett enkelt individ (eller er det menneskets opplevelse av natt og dag som er den virkelige former-skaper i opplevelsen?). Eller at våre gode og onde handlinger er avgjørende for hvordan det står til med samfunnet vårt. Eller at sjøl om du er slave eller fri kan skjebnen føre dithen lengselen din flyr.

PS: På Wikipedia kan man forresten lese følgende om en av Aukrusts andre samlinger «Solrenning: «I diktsamlingen Solrenning legger Aukrust i enda sterkere grad enn i Himmelvarden, vekt på Kristus og hvordan mennesket kan kjempe seg frem mot sin egen ”solrenning”, og prøve å finne svar på det dypeste savnet i tilværelsen. Det er ikke snakk om tro, men om et erfaringsarbeid, ”åndeleg røyndom”, en kunnskap som strekker seg utover det man kan måle, veie eller telle.

Tekst: Morten Almaas, prosjektkoordinator Guatemala