La Escuela de la Montaña (Fjellskolen)
Spraakskole nummer to ligger ved samfunnene kalt Fatima, Nuevo San Jose og Santo Domingo en times kjoeretur med buss fra Xela (Quetzaltenango). Den ligger vakkert til omgitt av en liten, frodig jungel og vi ser at folk lever under fattigdomsgrensen, men er allikevel smilende, positive og imoetekommende.
Elevene blir her undervist i hver sin lille straahytte fire timer om dagen. Her er vi aatte elever (Hanne, Linnea, Marianne, Magnus, Camilla, Synne, Silje og Ingrid) samt en hyggelig amerikaner. Vi har faatt hver vaar private laerer som hjelper oss med aa utvikle spansken vaar. Laererne har mye fokus paa grammatikk og muntlig spansk. De bruker effektive metoder slik at vi skal laere oss mest mulig. Og ettersom laererne vaare kun snakker spansk (noen kan litt engelsk) er det baade krevende og utrolig laererikt. Kun en uke ut i oppholdet her paa skolen har vi merkbart blitt bedre i spansk, og det gaar til og med an aa ha en samtale med de som bor her. I tillegg forteller laererne oss om de politiske og kulturelle forholdene i Guatemala. Dette er veldig interessant og laererikt. Heldigvis er de som driver skolen britiske, saa om vi staar litt fast er det godt aa ha noen som forstaar og kan oversette. Vi trives kjempegodt og laerer masse!
Språkskole og vertsfamilier
Vi bor paa skolen, men spiser alle maaltidene i hver vaar vertsfamilie i bosetningene nedenfor skolen: Frokost (desayuno) kl 7.30, lunsj (almuerzo) kl 12.30 og middag (cena) kl 18.30. Vi faar alltid varm mat: boenner, ris, egg i ulike varianter, mye rare groennsaker og mais-tortillas til alle maaltider. Alle er jamnt over fornoegd med maten.
Siden vi blir dyttet ut av komfortsonen vaar, gjoer det oss sterkere i spansk, ettersom vi maa presse oss selv til aa holde en samtale med vilt fremmede mennesker som kanskje kun kan ett eller to ord paa engelsk og som ofte ikke har hoert om et land som heter “Noruega”.
Den første dagen
Magnus forteller: “Foerste dagen jeg ankom Nuevo San Jose var atmosfaeren forventningsfull, men ogsaa som aa se inn i taaka. Det er helt ukjent for meg hvordan en hvilkensomhelst familie i Sentral-Amerika har det paa dette punktet. Saa snart jeg entrer forbi porten til et lite murhus blir jeg moett av ei smilende gammel dame. Jeg fortsetter inn i et lite metallskur med en gammel hagestol paa jordgulv hvor familiens mor og gamlemor lager maten; tortilla paa ei takke med kokende kjeler innimellom paa vedfyrt stenovn. Samtalene var helt uforstaaelige, men dag etter dag gikk forstaaelsen for spraaket bedre og jeg skjoente hva de mente naar de snakket til meg forvekslet med et blikk som hunden har naar man proever aa laere den nye triks. Ikke mer. En av dagene jeg skulle ha den rutinemessige lunsjen og gikk inn paa eiendommen hadde en gjeng unger smelt omtrent femti kinaputter rett utenfor. Mon tro hvorfor. Frontdoeren sto aapen. Jeg gikk inn. Jeg ble overrasket. Der inne satt alle laererne og vertsfamilien og fler. Rony, laereren min, ropte paa meg og jeg satte meg ved siden av ham. Han var som alltid veldig spoekefull, men naa mer enn vanlig. Han satte paa musikk og folk begynte aa stroemme ut og inn konstant. Saa ble vi servert kake, etter hovedretten selvsagt. Da kom bursdagsbarnet inn og alle begynte aa synge for henne. Hun blaaste ut lysene og i det samme hun hadde blaast ut det siste, dyttet noen til hodet hennes og hele kaka ble oedelagt. Vill jubel. Er dette tradisjon, mon tro?»
Møte med en jordmor
Paa mandag fikk vi snakke med Pabla som er jordmor i regionen. Hun begynte med aa fortelle om hvordan hun ble jordmor. En dag mens hun bodde og arbeidet paa en finca (plantasje), ble hun oppsoekt av en mann som krevde at hun skulle hjelpe hans foedende kone, fordi den egentlige jordmoren ikke var tilstede paa fincaen. Foedselen var vellykket og etter dette utdannet hun seg til jordmor. Hun tok foerst noen kurs og var saa i praksis paa et sykehus i Xela. I dag er hun den eneste jordmoren i flere lokalsamfunn i regionen, noe som betyr at hun har mange blivende moedre hun skal hjelpe. Det vi syntes var mest oppsiktsvekkende av det hun fortalte var at det fortsatt er 13-14-aaringer som blir gravide i Guatemala. Det har minsket kraftig, men naar det skjer maa foedselen skje paa sykehus fordi kroppen ikke er ferdig utviklet. Dette er dessuten veldig dyrt for familien. Pabla mente ogsaa selv at dette var altfor ungt. Vi ble ogsaa overrasket over prisene for aa foede. Pabla tok selv ca 200 kr, mens det andre steder kunne koste mellom 600 og 800 kr. Dette er svaert mye med tanke paa at en vanlig dagsloenn ligger paa 40-50 kr.
Kurs i matlaging
Paa torsdags kveld hadde vi mulighet til aa delta paa et matlagingskurs. Da kom det to damer fra samfunnene rundt skolen og skulle dele noen av sine matkunnskaper. Vi fikk alle (de som ville) hver sin oppgave og vi fikk proevd oss litt som «guatemalansk husmor». Sluttresultatet ble da friterte tortillas med salsa og raspet kaal med en slags sitrusfrukt. Dette blir kalt «popusas». Vi var alle fornoeyde med sluttresultatet og elsket den nye vrien paa tortillaen.
Opplegg i helgene
Fjellskolen arrangerer hver helg ting aa gjoere og oppleve. Saa paa loerdag dro vi paa en stor plantasje naer Columba der vi laerte om hoesting og saaing av blant annet kaffe, noetter, bananer og ananas. Og paa soendag drar vi til sentrum av Columba for aa ta en titt paa det store markedet som holder til der.
Med andre ord saa blir alltid dagene fyllt og man har alltid noe aa gjoere. Dette kommer utvilsomt til aa bli to laererike uker og vi ser fram til en tur vi aldri kommer til aa glemme!
¡Hasta luego!
Hilsen
Linnea, Hanne, Magnus, Ingrid, Camilla, Silje, Marianne og Synne