Jordfordeling

Vi startet feltarbeidet vårt med fem dager på finkaen Veracruz. Det ble en ganske hard overgang for de fleste av oss.

På Veracruz er nemlig leveforholdene svært dårlige, det var kun et hus som var bygget av noe annet enn blikkskiver, plastikk og bambusstenger og doen var som Magnus så fint sa det, “Ei granittblokk”. Men etter en stund kom vi oss over de “litt” uvante forholdene.

Om dagene jobbet vi alle med kaffe I noen timer om morgenen før vi nøt et bad I elva for å slippe unna den utrolige varmen en liten stund. Kveldene gikk unna med lesing av bøker, kortspill og litt prating om hvordan hver og en hadde det. Dagene ble ganske lange fordi det til tider kunne være veldig lite å gjøre, og dette bidro til det at vi til slutt dro etter fem dager og ikke de planlagte sju.

Veracruz er en ganske spesiell finka hvis man ser på hva som er vanlig i Guatemala fordi de som bor der og jobber der eier selv jorda, og det bringer oss til det kanskje viktigste som hendte mens vi var der. På fredag intervjuet vi to av lederne for finkaen som fortalte oss om historien til Veracruz. De hadde kjøpt den I 2001, etter å ha kjempet for den i ni år, og etter det har de hatt mange hindringer og en tøff vei for å komme dit at alt er i orden, men etter nesten 20 år med slit for å få alt i orden ser det ut som ting snart skal ordne seg for dem og at gjelden etter kjøpet av finkaen av snart skal bli slettet. Og det var det som ga sterkest inntrykk, hvor mye de var villig til å kjempe for å eie noe eget, ha muligheten til det å skape noe for fremtiden, muligheten til å være frie. Veracruz ga oss mye mer enn vi fikk gitt tilbake og er derfor en veldig spesiell plass for oss alle.

På mandag tok Ovaldo (en guatemalteker som har gått på Sund) oss med til San Marcos, den byen i Guatemala som ble hardest ramma av jordskjelvet. Rundt 30 personer døde der.

Vi fikk komme inn i huset til en familie, eller huset var det ikke mye igjen av. De fortalte oss at presidenten har lovt at hjelp kommer, men de tror ikke den hjelpen vil komme. Da vi spurte dem om de får noe støtte til gjennoppbyggingen sa de at egentlig skal de få hjelp til 50% av utgiftene, men dette tror de heller ikke kommer. Det var et sterkt møte med den familien, det var kun ett rom som ikke var ødelagt av jordskjelvet men der hadde hele den ene veggen falt ned, så de brukte en gammel seng som vegg…

Overalt i byen var det folk som jobbet som helter for å bygge opp husene sine igjen, og folk som hjalp hverandre.

Senere på mandag dro vi til hjembyen til Ovaldo, Sidinal, som ligger helt ved grensen til Mexico. Hos familien hans fikk vi kveldsmat, så fikk jeg og Hanne hver vår seng hos ordføreren her, mens Magnus sov hos Ovaldo og Sivert sov hos en annen nabo.

Ordføreren her inviterte oss til å hjelpe til og hugge trær oppe på et høyt fjell, alt av ugress skulle pløyes vekk med machete, unntatt noen små trær som minnet om grantrær, de skulle beholdes og brukes som ved senere. Det var helt vilt høyt å gå opp dit, tok oss ca en time, og det er rart og tenke på at hver gang de trenger ved så går de denne lange veien opp.

I den siste delen av Feltarbeidet har vi bodd hos presidenten (Carmen) for en lokal ungdomsforening, det var nesten utålelig varmt men det gjestfriheten vi mottok var like så god. Dagen etter overnattingen hos presidenten og familien hennes, ble vi vist om på en nesten labyrintisk gummiplantasje hvor alt så nesten identisk ut uansett hvor man befant seg.

I hovedsak var vi med to damer ute på vedsanking, de brukte et tau festet til en nøkkellås i enden og slengte det høyt oppi trærne for å få fatt i store gamle grener. Vi ble også vist litt av en stor maisåker som hadde slitt litt med tørke, det skyldte de på global oppvarming for.

Gummien ble sanket på metallkopper som hang nederst på trærne og ut av
et skjevt skår i treet rant det gummi fra. Ettersom koppen blir med eller mindre full kommer noen og henter gummien og legger det oppi en stor pose på et depot, senere kommer en traktor og henter alt og frakter det bort til fabrikken, slik var det hvert fall vi fikk forståelse av det.

Sent på kvelden den dagen fòr vi videre til et sted nærmere kysten, vi kunne ikke se kysten, men likevel var bakken helt flat og dekket med mørk sand. Der var vi hjertelig velkommen, sent i mørket, og vi fikk vist forskjellige dyr som ble drevet innenfor familiens eiendom, en masse høner, et lite betongbasseng med titalls skillpadder og en iguana som lå bundet på gulvet. Skilpaddene skulle de selge, for de var spiselige, iguanaen var ment som mat for familien en gang senere.

På morgenen dagen etter dro vi, hele familien og noen bekjente av familien ut på tur ut i bananåkern. Den var gigantisk og turen varte i noen timer. Det var et langt tau langs en lang rett sti inni plantasjen som de brukte til å enklere frakte banenene videre ut. Det var flere typer
bananer, kokebanaer, Qhiquitas(som er små) og vanlige bananer. Det var også mange gamle mayaruin-rester av gamle krukker og figurer liggende i jorden på noen steder i plantasjen. Til og med lå en stor haug i utkanten av plantasjen som var en slags gammel maya-gravplass. På vei tilbake, forbi bananplantasjen fortalte faren at det lå en liten hasjplantasje gjemt mellom en åker av ugress.

Dagen derpå tok vi turen til en landsby mellom der vi var og der vi så på gummiplantasjen. Vi ankom noen timer senere enn landsbyfolket hadde trodd og da vi var fremme hadde sjåføren drukket seg ruset og kunne ikke kjøre oss innom palmeoljeplantasjen som vi hadde planlagt å se. Men etter vi hadde spist måltid og slappet av en stund hos en familie, kom likevel noen med pickup og hentet oss, så det var ikke i grunn noe stort problem.

Palmeoljen blir hentet ut av frukter fra store afrikanske palmetrær. De bruker en lang stav til å få ned palmefrukten (eller er det nøtter?) Og så tar det videre til en fabrikk. Palmeolje er en veldig usunn olje som blir videre fabrikkert i USA og eksportert videre i verden i blant annet kosmetikk eller som frityrolje. Så da vi var ferdige der slapp pickupen oss av utenfor landsbyen, og vi var innenfor gangbar rekkefølge til en liten by ved hovedveien, der var det et slags ungdomsarrangement og et monument som sa noe om Norge November 2012, men som
dessverre ikke var helt enkelt å forstå.

Fra den vesle byen ved veien tok vi en minibuss videre til en stor by og derfra Chickenbuss til Quetzaltenango og kom frem noen timer ute i mørket.

Magnus, Hanne, Sivert og Hedda

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *