Opplevelser på halvårskurs i Guatemala

Hvis du har gått på folkhøgskole kjenner du sikkert igjen den følelsen av å leve i en egen liten boble, med de samme veggene, menneskene, luktene og lydene rundt deg. Det er i den trygge bobla du føler deg beskyttet og skjerma fra resten av verden. Du glemmer liksom det «vanlige livet» og hva som skjer utenfor disse kjente  veggene. Det skal ikke mye til for å sprekke den, se på nasjonale og internasjonale nyheter eller bare ta en tur til butikken, så tenker du, shit det finnes faktisk noe annet utenfor disse folkehøgskoleveggene, men du forsvinner like fort inn i bobla som ut. Dette var i hvert fall noe jeg kjente på hver dag på Sund folkehøgskole når jeg var elev ved u-landslinja i fjor. For det var ikke ofte jeg så på nyheter eller gikk til butikken, man blir liksom gående og sulle rundt og gjøre folkhøgskolegreier og kose seg i den trygge bobla sammen med medelever, drikke kaffe, spise småkaker og ha filmkvelder.

Derfor var jeg fryktelig spent når vi skulle få være med på å gjenåpne en folkehøgskole i Guatemala. Dette fjerne landet, med kontraster som nesten er utenkelige for oss og en dødsrate som er forstyrrende høy. Vi hadde en forbredelsesperiode på Sund i starten av januar som varte i 3 uker. Men forbredelsesperiode… jeg visste godt at å forbrede seg på en sånn tur nesten er umulig. Man vet aldri hva som venter i Guatemala. Men klart fikk vi mye ut av å være på Sund folkehøgskole, klassen ble godt kjent og vi diskuterte pakkelister, vaksinering, forsikring, seksualundervisning og edderkoppbitt. Men ingen av oss kunne forutse hvordan det hele ville fungere, vi visste for eksempel ikke hvor mange elever som gikk på skolen, om det i det hele tatt var noen der. Vi var alle enige at det gjorde bare opplegget enda mer spennende. Uvitenede,  men samtidig så klare som vi sammen aldri hadde vært, møtte vi opp på Gardemoen 2.februar og klemte adjø til bekjente, vi var på vei!

Ankomsten til Kab’awil

Småbøndenes folkehøgskole EPCK


Da vi ankom Kab’awil var det få elever på skolen, mye mindre enn vi hadde forventet. Kravet var dobbelt så mange guatemaltecos som nordmenn, men det var kun 9 guatemalanske elever her. Kanskje det bare var bra, for det tok ikke lang tid før vi ble godt kjent med den lille gjengen og etter hvert kom det flere elever mens andre forsvant.  Vennlige smil, høflige svar, guatemalanske vitser vi ikke forstod og arbeidsvillige elever florerte allerede på skolen og uten at vi merket det hadde det vokst en stor boble rundt skolen. Folkehøgskolerutinene var på plass, strikking og hekling, fletting av hår og arrangerte kunstkurs på kveldstid. De trygge omgivelsene, smilet til gamle, gode Teodolo, vakthundene (som egentlig bare er to valper) gjorde at vi kunne slappe av og sovne som barn før klokka elleve.  Selvom skumle ting skjer hver eneste dag i Guatemala er vi allikevel så trygge her, dette er vårt sted, vår skole. En trygg boble rundt skolen i det kaotiske Guatemala.

Personlige prosjekter med sterke inntrykk

Men som alltid på folkehøgskoler har man behov for å puste litt utenfor bobla.  Man trenger nye vegger, mennesker, lukter og lyder. Heldigvis har vi elevene på skolen det veldig fritt med å forlate området hvis det er noe vi gjerne vil sette igang med, personlige prosjekter. Hanne og jeg som veldig gjerne ville ha en grønnsaks- og urtehage forklarte dette til Morten og Teo,og da var det bare å sette seg på bussen til Huehuetenango og handle det vi trengte. Det var deilig å rusle ned mot vegen og vite at vi skulle på dagstur til Huehue, og med en hensikt, å komme tilbake med en hel urtehage! Folkehøgskolebobla sprakk ganske heftig på den bussturen, da det første vi møter ved utkanten av Huehue er en crimescene, altså et avgrensa område med etterforskere og et lik pakket i plast. Voksne og barn hadde samlet seg nysgjerrig rundt og filmet med mobiler. Det stakk i magen, vi er faktisk midt i Guatemala, et av verdens farligste land, dette er så og si dagligdags for guatemaltekerne. For oss er det absurd, helt nytt og skremmende for to norske jenter på dagstur til Huehue. Man får et visst perspektiv, tanker farer gjennom hodet og man kommer på hvor heldig man er, hvor trygt det er i bobla, men også hvor godt det er å sprekke den og kjenne på det ordentlige livet, se den klare, stygge sannheten om overflod av kriminalitet og mord i et u-land.

På bussturen hjem satt vi tause og fordøyde alle inntrykkene vi hadde fått iløpet av dagsturen til Huehue og med oss hadde vi en hel urtehage. Tilbake til de trygge omgivelsene, de vennlige smilene og norske fraser på guatemalanske munner. Valpene voktet området uvitende om deres størrelse, men det holder for oss, her er vi trygge. Dette er vårt sted, vår skole, guatemaltekernes, spanjakkens, nordmennenes og hundenes trygge boble.

Marlen Krybelsrud, 18.Mars 2013, Escuela Popular Campesina Kab’awil

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *