Småbøndenes folkehøgskole – Et ekko fra folkehøgskolehistorien

«det er vel ikke mange steder, hvor kløften mellom bonden og de dannede er saa stor som her i landet, ikke mange steder, hvor de har saa vanskeligt for at tale med hinanden. Thi det er ikke mange steder, hvor dannelsen i den udstrækning som her er indført vare, uden rod i den hjæmlige grund. Og det gjør det selvsagt tungt tilgjængelig for bønderne.»

I stedet for å være ordene til Christopher Bruun fra 1870-tallet kunne dette være skrevet her og nå, på Småbøndenes Folkehøgskole i Guatemala. Her er 23 guatemalske og norske ungdommer med på en dannelsesprosess basert på Maya-folkets kosmovisjon, Paolo Freires pedagogikk og den nordiske folkehøgskole-ideen.

Det er en liten folkehøgskole som har begynt å spire i et av de mest aktive vulkanske områdene av fjellkjeden som har hevet det amerikanske kontinentet opp fra havet. Det er med barneføtter vi tumler rundt på skuldrene til giganter. Vi er vár vår posisjon i historien, og på samme måte som en folkehøgskole må kjenne sin identitet og opprinnelse, er det elementært at studentene gjør det samme og vi lar det være vårt første steg ut i dannelsen.

Vi tar utgangspunkt i det vi kan. Det er ingen som kjenner virkeligheten til guatemalske ungdommer som de kjenner den selv. Hvem er jeg? Hvor kommer jeg fra? var de første spørsmålene vi stilte oss selv. Hvem er vi? Hvor kommer vi fra? var neste og er ved første øyekast en langt større utfordring.

Historie og mayakultur er modulene hvor svarene på ovennevnte spørsmål skal oppstå. Modulen bærer to navn: « å forstå vår historie» og «historiens andre ansikt».

«Å forstå vår historie» handler om å ta tilbake retten til å definere egen historie. Vi søker vår egen identitet og ser hvor vi kan finne spor av den i folkets historie.

Det andre ansiktet er vårt eget, og folkets, ikke det manipulerte ansiktet til seierherrene på historiens slagmark. Det handler om valg av perspektiv og hvem som har tatt valgene for oss. For tiden gjør vi gruppearbeid med utgangspunkt i Wikipedia og det offentlige skolesystemets versjon av Cristopher Columbus sine seilaser og oppdagelser. Det er slik studentene selv oppdager at det legges større vekt på seilskutenavn, enn de både fatale og livgivende konsekvensene av møtet mellom to kontinent.

Mayakultur som fag har også sitt historiske aspekt; «fordi det er vore egne forfædre, den fortæller om». Bruun skriver utførlig om nordens historie slik den lever i eventyrene, folkevisene og i den eldre Edda. Når vi diskuterer opprinnelsen til de første menneskene på det amerikanske kontinentet, er mayaenes hellige bok Popol Vuh en vel så naturlig kilde som moderne forskeres hypoteser. Og hva er det som oppstår når vi holder mytologi og vitenskap opp mot hverandre?

 «Vi er visse paa, at om dette lykkes os, skal det give dem god hjælp til at tænke dybere over menneskelivet i det smaa, saaledes som de ser det omkring sig og i sig.»

Dessverre er det slik at forholdene ligger veldig godt til rette for en folkehøgskole i Guatemala. Her er en stat som ikke evner å ta hånd om innbyggerne sine. Her er en maktelite bestående av en håndfull familier. Sosial sikkerhet avhenger av størrelsen på lommeboka. Den offentlige utdannelsen er langt unna virkeligheten til folket. Private utdannelsesinstitusjoner florerer, er sosialt ekskluderende på grunn av høye kontigenter og er sentrert rundt de store byene. Multinasjonale selskaper har fritt leide og betaler omtrent ikke skatt. Naturressurser og dyrkbar jord etes opp av gruvedrift, sukkerrør, afrika-palme og kaffe som eksporteres. Alt dette i et land hvor flertallet av innbyggerne er bønder og tilgangen på tilstrekkelig jord blir knappere for hver generasjon.

Det er grobunnen med negative fortegn for en liten folkehøyskole. Hva så med den positive? Forestillingen om et folk er rotfestet på hele det amerikanske kontinentet. Ånd skorter det ikke på. I det guatemalske høylandet er langt på vei de fleste mayaer. Her har en flere tusen år gammel åndstradisjon overlevd århundrer med undertrykkelse. En åndstradisjon som i de fleste aspekter er koblet opp mot den praktiske hverdagen. Å reise et hus for eksempel, er å gjenskape selve skapelsesberetningen, slik den fremstår i mytisk språkdrakt når fire besteforeldre reiste seg i hvert sitt hjørne av verden.

Det er en åndelig praksis som neglisjeres i det offentlige, bortsett fra når den kan utnyttes kommersielt ved for eksempel turisme. Eller når den kan utnyttes kulturelt som folklorepreget representasjon. Folkekulturen behandles i det offentlige som noe som har vært, som noe utdødd og kun eksisterende i arkeologien.

Tegning, teater og språk er komplementære fag her på skolen. I motsetning til i Norge, hvor vi innbiller oss en tidsklemme, er den særs reell i Guatemala. Arbeidstider og rutiner fra kolonitiden henger igjen i det private næringslivets interesse og gir folket lite tid til overs til fri utfoldelse og frie kunstutrykk.

Nettopp dette skaper behovet for et rom hvor ungdommer kan få være det de er, unge begeistrede mennesker i skjæringspunktet mellom barndom og det voksne. Småbøndenes Folkehøgskole skal være et sted hvor ungdommer kan få leve ut sin begeistring og engasjement. Her er det et uttalt mål at ungdommene skal finne seg selv som subjekter i det historisk-poetiske, som ledere og aktører i en virkelighet i konstant bevegelse. Christopher Bruun skriver «Vi frister at lære dem at tænke over livet» og at det er det første «faget» i folkehøgskolen. Her kaller vi det å skape bevissthet om virkeligheten for å være i stand til å endre den.

Bruuns Grundtanker er et av mange ekko som klinger i samklang med skoleklokka her på Småbøndenes Folkehøgskole.

Alle sitater Folkelige Grundtanker av Christopher Bruun

Morten Almaas, prosjektkoordinator for Folkehøgskolebrigaden ved Sund Folkehøgskole. Våren 2014 reiser neste folkehøgskolebrigade til Guatemala, www.sundfhs.no