Paolo Freire og bank-metoden

Paolo Freire (1921-1997) er en tenker som har hatt en tydelig påvirkning på pedagogikken i folkehøgskolen i nyere tid. Etter utgivelsen av De undertryktes pedagogikk (boka kom i 1968 og ble oversatt til norsk i 1970) ble hans tanker en del av den pedagogiske debatten i folkehøgskolen. Freire hentet sine erfaringer fra kampen mot analfabetisme i Brasil, men mye av tankestoffet lot seg, og lar seg fortsatt, overføre til en norsk folkehøgskolevirkelighet.

Undervisning som politisk handling

For Freire skjer ikke undervisning og læring isolert fra resten av samfunnet. Han mener at alle mennesker er født til frihet, og vår oppgave er i fellesskap å skape et samfunn hvor alle får leve i tråd med sine egne behov og sanne natur. Han levde i et samfunn og en tid hvor dette var langt fra virkeligheten. Middelet han pekte på som et mulig redskap for endring var undervisning og læring. Gjennom en myndiggjøring av de undertrykte skulle de bli satt i stand til å frigjøre både seg selv og sine undertrykkere. Dette var undervisningens formål, og dermed gjorde han undervisning til en politisk handling.

Undervisning og læring foregår ikke i et sosialt vakuum. Det skjer alltid i en kulturell og politisk kontekst. Dermed vil læreren gjennom sin undervisning, i følge Freire, alltid jobbe enten på undertrykkernes side eller for frigjøringen av de undertrykte.

Lærerens oppgave er å hjelpe folk til selvstendighet slik at de kan ta de valgene som gjør livene mer menneskelige. ”Læreren skulle ikke selv fremstå som en profet som hadde sett Lyset, eller en skriftlærd som kjente Sannheten, for så å formidle dette til dem som levde i mørke og villfarelse”, skriver Odd Are Berkaak i et essay om Freire. ”Pedagogen skulle være mer en kjørelærer enn en veiviser. Veivalgene måtte folk selv ta beslutninger om.” (Freire, s. XI)

Kritikk av bank-metoden

Et viktig begrep hos Freire er bank-undervisning eller bank-metoden. For Freire er det helt avgjørende at pedagoger finner en andre måter å undervise på enn det han kalte bank-metoden.

Freire oppsummer bank-metoden slik:

  • Læreren lærer bort, og elevene blir opplært.
  • Læreren vet alt, og elevene vet ingen ting.
  • Læreren tenker, og elevene vies omtanke.
  • Læreren snakker, og elevene lytter – fromt.
  • Læreren skaper disiplin, og elevene blir disiplinerte.
  • Læreren velger og tvinger igjennom sitt valg, og elevene bøyer seg.
  • Læreren handler, og elevene har følelsen av å handle gjennom lærerens handling.
  • Læreren velger pensum, og elevene (som ikke ble spurt) tilpasser seg det.
  • Læreren forveksler kunnskapens autoritet med sitt eget yrkes autoritet som han setter i motsetning til elevenes frihet.
  • Læreren er subjektet i læringsprosessen, mens elevene bare er objekter. (Freire, s. 44)

Bank-metoden fratar menneskene deres menneskeverd, hevder Freire. Den gjør elevene til oppbevaringsbokser. Elevene, mottar, lærer utenat og gjentar. Som gode bankfunksjonærer mottar, registrerer og oppbevarer de kunnskapen som læreren setter inn. Denne måten å behandle mennesker på fratar dem menneskeverdet.

nclb-cartoon

For adskilt fra undersøkelse, adskilt fra praksis kan ikke menneskene bevare sitt sanne menneskeverd. Kunnskap kommer bare gjennom oppfinnelser og nyoppfinnelser, gjennom den aldri hvilende, utålmodige, konstante, håpefulle undersøkelse menneskene driver med i tilværelsen, overfor tilværelsen og overfor hverandre. (Freire, s. 43)

Kunnskap leder til handling

Målet er stort. Freire vil skape et nytt samfunn. Da holder det ikke å gi folk kunnskap. Man må gi dem redskaper slik at de kan skaffe seg egen kunnskap. Folket må ut fra sitt eget ståsted gjøre undersøkelser og se på hva som begrenser deres liv, finne ut hvorfor det er slik og hva de kan gjøre for å fjerne disse begrensningene. Kunnskap må lede til handling, skriver Freire, og derfor blir utdanning og læring alltid politiske handlinger.

Freire og dagens folkehøgskole

Det politiske formålet med undervisningen er tonet ned i moderne folkehøgskole, men kampen mot bank-metoden fortsetter. Tatt i betraktning at metoden av de aller fleste, både i folkehøgskolen og andre skoleslag, regnes som avlegs, så viser den seg å være en svært standhaftig teori. I skoledebatter ser vi stadig vekk at bank-metoden (gjerne i ny og fin innpakning) løftes fram som et mulig alternativ til dagens pedagogikk.

Freires påstand om at undervisning er en politisk handling ikke har mistet sin gyldighet. I et fritt skoleslag som folkehøgskolen sier måten vi velger å undervise på noe om hva slags menneskesyn vi har og hvilket samfunn vi vil være med å skape.

 Alle sitater er fra Paolo Freire: De undertryktes pedagogikk, Bokklubbenes kulturbibliotek, Gyldendal Norsk forlag 2003 (1968) med et innledende essay av Odd Are Berkaak. Artikkelen har tidligere blitt publisert i bladet Folkehøgskolen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *