Unnskyld, men plager jeg hjernen din nå?

Kyniske, kryptiske, selvopptatte, egoistiske – vi er mer opptatt av og ta vare på tingene våre enn våre medmenneskers liv.

Når ble vi så opptatt av gjenstander, ting, objekter? Ting man kan trykke på, flytte på, ta ut batteriet av, kaste. Hvorfor har disse tingene blitt mer viktig for oss enn våre medmennesker?

Medmennesker – noen og holde rundt, føle kjærlighet fra, dele tanker og ideer med, diskutere med, få inntrykk fra. Vi, vi som bor i Norge, nordmenn, har gjennom tiår lært oss og elske penger, og selv om vi er blant verdens rikeste, så skal vi ha mer – mye vil ha mer og mer vil ha alt. Ta alt.

Urfolket på den Filippiske øya Mindoro er redde. De har gjennom mange hundre år livnært seg på dyr og vann, direkte fra naturen. Men lyden av prøveboringer fra et selskap som leter etter Nikkel ødelegger det idylliske og harmoniske livet de lever, det eneste livet de kjenner. De er avhengig av denne jungelen for å overleve og holde tradisjonene sine i hevd. Landet de har arvet av forfedrene er truet av norsk gruvedrift. Hva gjør vi rike nordmenn nede i en jungel, i et land vi ikke kjenner, på besøk hos folk vi ikke respekterer, og borer etter noe vi vil ha mer av, noe som ikke vil endre oss som personer, men som vil gjøre oss rikere på noe vi selv har skapt at vi trenger? Trenger vi dette? Og hvorfor? Vi vil utrydde et folkeslag, mennesker som er akkurat som oss, kun fordi vi vil ha mer. Mye vil ha mer og mer vil ha alt. Vi tar alt.

Jeg spør, når ble gjenstander som vi selv har gjort oss avhengig av, viktigere enn menneskeliv? Når ble olje, smart-telefoner, datamaskiner, sengetøy viktigere enn medfølelse, kjærlighet og respekt?

Vi har lært oss at det er viktigere og stå i kø fordi vi må ha den nyeste iphonen samme dag som den slippes, enn og være ute å nyte den verdenen og de menneskene vi har vært så heldige å få komme til, og få møte. Jeg lurer, når skal vi åpne øynene våre?

Burde vi ha åpnet øynene våre når H&M ikke ville åpne fabrikklistene sine og vise verden hvor, og under hvilke forhold de produserer klærne sine i? Burde de ikke ha åpnet seg når vi kaster mennesker, menneskeliv, ut på åpen gate fordi vi vil ha det stengte lokalet for oss selv, kun fordi vi vil bevise vår makt? Er det litt rart at vi ikke åpner øynene våre når vi hører om alle borgerkrigene og drapene, som kun skjer fordi de rike, folk med ressurser, ressurser som vi selv har skapt, skjer overalt i hele verden hver eneste dag? Hvorfor er det denne verdenen vi har skapt?

Hvis vi hadde fjernet ting, teknologiske ting, og kun satt igjen med det som var skapt for oss, det mest nødvendige som mat og husly, da hadde vi sittet igjen med kjærlighet og respekt. Vi tenker at vi måtte ha funnet på «nye» metoder, men det er feil, vi har i årtusener gjort ting på den måten.

Vi med penger, vi tror vi har peiling. Vi vet hva som er best for miljøet, for de som ikke har like mye penger som oss, og for verden generelt. Derfor vil vi undertrykke de som har mindre enn oss, vi vil vise at penger er makt, og at vi har mest. Og derfor er vi udødelige. Vi kan kjøpe oss et liv. Hvorfor tror vi det, når penger og makt er den største årsaken til død?

Vi er villige til å drepe, torturere, splitte og undertrykke våre medmennesker for å få tak i de tingene vi vil ha, og vi fortsetter å lukke øynene. Er det på tide at vi åpner dem? Eller skal vi fortsette i samme løp, og samtidig «kjempe» for peace & love?

Og forresten, er det bare jeg som syns at uttrykket «peace & love» har mistet sin grunnleggende og egentlige betydning? Derfor spør jeg, hvorfor tar ingen ansvar?

Tekst: Hedda Vatten