Isflak i sikte

Jeg er en kameleon i isødet. En Roald Amundsen som finner sjøveien gjennom Nordvestpassasjen.

Det hele startet på 90-tallet. Da sluttet jeg å tegne hester og begynte å tegne portretter av Kurt Cobain og Eddie Vedder. Verden lå uutforsket og ny foran mine Dr. Martins sko og jeg skjønte fort at min vei ut i verden skulle gå via musikken. Jeg kjøpte meg gitar, begynte å spille i band og drømmen om et livslangt musikerliv ble født. I samme drag avga jeg et løfte om at min voksenhverdag aldri måtte bli kjedelig og grå. Jeg ville for alt i verden ikke gå for det som Prudence-bassist Jan Devik så fint sier: ”fast arbeid, fast inntekt”. Nei, friheten skulle komme først: Jeg skulle bli rik på opplevelser. Ikke på penger.

Knapt 20 år, utallige konserter og spennende reiser senere, befinner jeg meg midt i musikertilværelsen. Rik på opplevelser sitter jeg av og til å klør meg ganske kraftig i hodet hver gang en saftig faktura dumper ned i postkassa. Det føles som et slag i trynet. Bankkontoen min blir ikke fylt opp av opplevelser. I disse tilfellene hadde ”fast arbeid, fast inntekt” vært utrolig deilig, men likevel ville jeg ikke valgt bort yrket mitt for noe annet her i verden. Hva i alle dager er det jeg driver med?

Jeg skylder på 90-tallet.

Filosof Anders Fogh Jenssen kan fortelle om en endring som gjorde at vi den gang, på 90-tallet, begynte å organiserer livene våre i prosjekter, altså enkelthendelser med utløpsdato. Både arbeidsliv, fritid, familieliv og menneskelige relasjoner organiseres i prosjekter. Og vi prosjektmennesker ønsker ikke gjentakelse! Vi vil ha nye opplevelser og være i konstant utvikling. Vi setter egen frihet og utfoldelse så høyt at vi gjerne velger vekk et tradisjonelt og livslangt arbeidsforhold.

Jeg føler meg truffet.

Som tenåring på 90-tallet og dermed et ekte prosjektmenneske, var det neppe tilfeldig at jeg valgte å følge drømmen og legge livsløypa langt unna gjentakelsens klamme grep. Verden skulle oppleves med den største lidenskap. Hvis man bare ville drømmen nok, så skulle den nok gå i oppfyllelse.

For meg er projektsamfunnet i dag en arena som muliggjør et spennende og dynamisk liv, men det fører også til en mer usikkerhet enn hvis jeg hadde valgt ”fast arbeid, fast inntekt”. Jeg har i alle år prøvd å minske denne usikkerheten gjennom å gå inn i alle mine prosjekter med hud og hår og dermed sørge for at jeg gjennomfører arbeidet med den største flid og dyktighet. Men er jeg egentlig garantert suksess og et godt arbeidsliv så lenge jeg gir maksimalt av all min lidenskap, samt jobber hardt og dedikert til alle døgnets tider?

Realiteten innhenter meg. Jeg tror svaret er nei.

Men hvilke egenskaper skal jeg da satse på? Hvordan skal jeg sørge for å ha den tryggheten jeg uansett higer etter? Fogh Jensen forteller at det i dag stilles høye krav til fleksibilitet. Han snakker i all enkelhet om fleksibilitet som dyd, et ord som stammer fra det norrøne ordet dygð, og som igjen er beslektet med dugelighet og dyktighet. I fremmedordboka mi står det dessuten at fleksibilitet betyr å være smidig og bøyelig, og i Wikipedia er fleksibilitet treffende nok kategorisert under temaet arbeidsliv.

Fleksibilitet er også sentralt når ting går galt. Når ingenting går etter planen. Da må man være fleksibel.

Jeg føler at jeg navigerer prosjektene mine som om jeg var en polfarer som hopper fra isflak til isflak. Isen smelter. Jeg må hurtig finne et nytt.

Dette er en type navigering som krever fleksibilitet. Fleksibilitet krever dyktighet. Jeg må ha et nytt isflak.

Jeg filosoferer over dette mens jeg kikker på det ubehagelig høye tallet på fakturaen. Jeg tenker på isflak. Jeg tenker på Roald Amundsen. Det er hardt vær og han må få skuta med mannskap helberget gjennom stormen. Da nytter det ikke å tenke på hvordan ting skulle ha vært! Det er bare å forholde seg til situasjonen, være tilpasningsdyktig og fleksibel.

Det kommer en ny mail. Prosjektet jeg var engasjert til og som skulle gi en viss forutsigbarhet det neste halvåret er dessverre avlyst. Enda et slag i trynet. Men jeg må samtidig vise ovenfor meg selv at jeg er dyktig til å være fleksibel. Jeg føler meg som musa i kattens mage mens jeg dyktig og fleksibelt tenker ”Det ordner seg alltid”.

Jeg skifter farge.

Jeg er en kameleon i isødet. En Roald Amundsen som finner sjøveien gjennom Nordvestpassasjen.

Om litt ordner det seg. Jeg har et nytt isflak i sikte.

Etter det er det åpent hav. Igjen.

Hvis du er interessert i estetiske fag og lurer på folkehøgskole, så kan du se nærmere på Fotolinja eller Jazzlinja på Sund folkehøgskole.