Flukten fra kunsten

Det var enklere før. Kunst skulle være fint. Vakre landskap. Naturtro portretter nydelig pakket inn i flaterende lys og matchende farger. Men så kom det en -isme g rotet det til.

Verden er heldigvis i utvikling. Man beveger seg bort fra noe. Kontrakulturer, subkulturer og kunstkultur beveger seg bort fra det etablerte og inn i nye tankesett
og utøvelser. Mitt personlige bidrag som ungdom var å bruke Nirvana t-skjorte på bøgda og farge håret grønt. Jeg mislikte det etablerte og synes vi var blaserte mennesker uten mål og mening. Jeg ville at alle skulle se verden på et annet vis og endre den.

Idébasert kunst

Kunst ønsker å kommunisere med folk. Så hvorfor haster så mange forbi gallerier med moderne kunst? Mange vil si at Postmodernismen har skylda. Nå skulle idé stå i sentrum for kunstverket. Teknikken eller det estetiske var sekundert, altså ikke så viktig som det kunstneren ville kommunisere.

Resultatet ble  at mange følte seg fremmedgjort. Kunst ble sett på som en intellektuell lek for kultureliten, og den vakre elgen i solnedgangen ble uglesett. Jeg kan forstå skepsisen. Ingen liker vel at noe går over hodet på en?

Refleksjon over det du ser

Og hva i all verden har et urinal på et galleri å gjøre? I følge Duchamp alt.

Eller for den saks skyld Tracy Emins seng? Hvorfor skal man se på den? Tamponger og aviser, røykpakker og skittent sengetøy. Dette er da tullball, eller formidler den noe viktig?

Kunst ønsker å kommunisere

Kunst ønsker å kommunisere og på sitt beste binder det oss sammen. Den viser oss hva andre mennesker tenker på og bryr seg om. Den kan endre oss. På sitt beste åpner
kunst oss opp som mennesker og endrer samfunnet til det bedre. Den blir et symbol for konflikter, samtid, forbruk, eller kanskje hvordan det er å være menneske i dag.

Vi gir ikke barn og unge språk og kunskap til å forstå kunst. Det er liksom ikke så viktig. Men se hva som angripes i en krig. Bøker brennes, skulpturer sprenges
og kunstnere fengsles. Se på Ai Weiwei. Arbeidet hans utenfor konserthuset i Berlin er på sitt vis estetisk, men også vondt.

Søylene er dekket av flyktningers reddningsvester. Han kommenterer de utfordringene vi står ovenfor i dag på en slående måte. Dette er her. Dette er nå. Hjemme i Kina er han ikke så populær og til stadighet i fengsel eller husarrest, men alikevel forteller han om verden vi bor i gjennom kunsten sin.

Og hva vil bildene til fotomegastjerna Andreas Gursky? Hva er poenget med dette storslåtte bildet av mennesker i arbeid? Ikke vær redd, prøv å se på bildet og kjenne
etter hva du føler. Kunst ønsker jo å kommunisere…

Den Idébaserte kunsten er ikke farlig. Det betyr ikke at du skal like alt du ser og løpe inn på alle gallerier. Men gi det en sjanse. Stol på sansene dine. Les bittelitt
om kunsteren i brosjyren som ligger i galleriet og bli med i kunstsamtalen.

Kunst kan endre verden, og det, det er kanskje ikke så dumt?