VI HAR SETT LYSET – I hvert fall noen av oss
Torsdag den 6. oktober besøkte den anerkjente fotografen Just Loomis Inderøya for å holde workshop. Vi var en gjeng studenter fra Sund som fikk gleden av å delta på kurset. Her kommer en liten stemningsrapport.
I det store røde trehuset ved vannet. SAGA står det spikret opp på veggen. I store hvite trebokstaver. Sola skinner, ingen skyer. Og rett utafor vinduene kan man se Straumen renne forbi. Iblandt sniker gjennskinnet fra vannet seg gjennom rullegardinene og lager et eventyrlig skimrende lys på veggene. For pent til at vi tør å forsøke fange det med kamera. Enda.
Vi kommer ruslende ned langs hovedveien fra Sund Folkehøgskole. Sparker av oss skoene i gangen og henger fra oss jakker. I stua er resten av deltagerne akurat ferdig med lunsjen. Sjenker opp kaffe i pappkrus. Med navnet påskrevet med ujevne tusjstreker.
Elisabeth, sjef og iniativtager på SAGA rusler rundt i forkle, sender alle deltagerne inn i salen når tiden er inne. Vi samler oss rundt hvite trebord satt i en hestesko. Just Loomis er en lystig fyr i 60-årene. Kort grått hår og amerikansk aksent. Han begynner med å få alle til å presentere seg. Og vi stavrer oss frem på famlende engelsk. Just stiller stadig spørsmål, og kommer inn på noe han vil snakke mer om. Han passer på å nevne at han har lett for å spore av temaet han holder på med for å fortelle noe han kommer på er viktigere. Det gjør at navnerunden fort tar en times tid. Men det gjør egentlig ingenting, for innen vi har rukket gjennom de 15 navnene har vi lært en hel masse. Just starter med å lære oss om lyset. Lyset som kommer inn fra vinduet. Det som gjenspeiles i vannet utenfor. Det som skinner rett i ansiktet. Det som får ansiktet til å lyse på en helt særegen måte. Som tegner konturene skarpt langs kinnbeina. Som får øynene til å bokstavelig talt glitre.
The Final show JUST LOOMIS at SAGA – Norway 2016 from NORDphotography on Vimeo.
Undervisninga er en blanding av innspill fra oss, praktiske øvelser og foredrag. Vi deles inn i par og får i oppdrag å fange lyset i hverandres øyne med lyset fra vinduene. Neste morgen er det innlevering og tilbakemeldinger i felleskap. Og jeg er nok ikke den eneste som sitter oppe til langt på natt i et forsøk på å få til det lille ekstra i bildene. Få frem det riktige “glimtet” i øynene. Finne ut om bildet burde være i svart/hvitt eller i farger. Just tar stort sett bildene sine i svart/hvitt, og for oss som bare har jobba i farger har noen allerede blitt inspirert til å bare bruke svart/hvitt. Men det er ikke alltid like lett som en skulle tro.
Ved gjennomgangen neste morgen kommer sommerfuglene i magen flygende med en gang. Å presentere sine egne bilder på engelsk er mer enn småskummelt. Men det er gøy. Og skikkelig lærerikt. Og tilbakemeldingen fra de andre er god ,og deltagerne er flinke til å komme med innspill til hverandre om hva som kan jobbes med. “Det ga meg mye mer selvtillit til å ta bilder,” sier Line oppspilt. Hun fortsetter, “Han har lært oss en helt ny måte å ta bilder på”. Og det kan jeg skrive under på. Vi har lært å se på lyset på en helt annen måte, spesielt øyne.
“Etter noen dager på workshopen til Just tar jeg stadig meg selv i å koble ut av samtaler fordi jeg bare fokuserer på hvor utrolig pene øyne folk har. Alle har jo fine øyne. Jeg kan ikke huske å ha snakket med en eneste person de siste dagene, som jeg IKKE syns har helt eventyrlige øyne. Jeg vil bare ta bilder av personen med en gang.” sier en av elevene med ivrig stemme. Før de pakker sammen kameraer, tømmer kaffekopper og finner skoa sine i trappa. Og rusler opp igjen til skolen, langs den stille bilveien. Hvor motlyset gir dem en sånn fin glød i håret. Og kveldssola får øynene til å glitre. «
