Side om side

Guatemala blir ofte beskrevet som mayaenes land. Guatemala er det eneste landet i Mellom-Amerika der en urfolksgruppe utgjør flertallet av befolkningen. Derfor hører man veldig lite om at det finnes andre typer urfolk i landet. Mange har aldri hørt om xinka- eller garifunafolket. De kommer litt i skyggen av mayaene, selv om deres kamp for anerkjennelse er like viktig. Under vårt feltarbeid har vi besøkt xinka-, garifuna- og mestissamfunn. Det vi ønsket var å besøke disse gruppene for å lære om deres levemåte, identitet og kultur. I tillegg ville vi oppleve forskjellene mellom dem.

MAYA OG MESTIS

Helt siden spanjolene kom til Guatemala har det vært en kontinuerlig prosess for å kvitte seg med urfolkene i landet. Første delen av feltarbeidet bodde vi i San Rafael, et lokalsamfunn utenfor byen Coatepeque, sør-vest i Guatemala. Faren i familien vi bodde hos var halvt maya-Mam og halvt maya-Quiché, men han snakket kun litt Quiché. Barna og barnebarna hans kunne ikke urfolksspråk. I San Rafael var det nesten ingen som brukte draktene sine. Han fortalte oss at på grunn av diskriminering og undertrykkelse har mayakulturen blitt svekket og at de færreste i området identifiserer seg som maya. Det var veldig trist å høre hvordan folk ikke ønsker å bruke draktene sine i frykt for å få negativ oppmerksomhet. Identiteten i dette området har forsvunnet helt – språket dør sakte ut og folk vil sjeldent assosiere seg med mayakulturen. Begrepet mestis brukes om blanding mellom hvite og innfødte, men også om folk som ikke føler tilhørighet til en bestemt gruppe.

Elever fra Sund hos vertsfamilie i San Rafael
Hos vertsfamilien i San Rafael

Selv om vi opplevde en svekket mayakultur i San Rafael, finnes det organisasjoner som prøver å bevare kulturen. Vi møtte organisasjonen Sotz’il i Sololá ved Lago Atitlán, som jobber med å spre mayakultur gjennom forskjellige kunstformer. I dette området står mayakulturen sterkt, folk snakker språket sitt og bruker tradisjonelle drakter. De etablerte seg i 2007 som en stiftelse, og jobber med å spre kunnskap og skape sterkere tilknytning til mayakulturen. Sotz’il synes det er vanskelig å nå målene sine når staten ikke åpner opp for at kulturen kan utvikle seg. Det finnes få statlige støtteordninger og lover slik at gruppen og kulturen kan få en ordentlig plass i samfunnet. Regjeringen prioriterer ikke kulturelle grupper, noe som er et stort hinder for utvikling av mayakulturen. Guatemala har en levende mayakultur, men det blir ignorert til fordel for turismen.

Derfor er Sotz’il kritiske til hvordan staten sprer deres kultur, noe de gjør på en veldig overfladisk måte. Guatemala har en levende mayakultur, men det blir ignorert til fordel for turistindustrien. Staten har ingen intensjoner om at kulturen skal utvikles og velger heller å vise den som noe fra fortiden. Ved å skape en overfladisk mayakultur kommersialiserer de den for å tjene penger. Sotz’il vil at turister skal bli kjent med mayakulturen på et dypere nivå og ikke på den måten staten prøver på. Staten fokuserer heller på det antropologiske og vil vise fram mayaruiner. Selv om det er bra at staten restaurerer kulturarven sin, er det synd at selv mayaene må betale inngangspenger for å besøke hellige steder. Dette opplevde vi da vi besøkte mayaruinene ved Tak’alik Ab’aj. Denne plassen er hellig for Quiche-folket i området, men i dag de må betale for å komme inn for å gjennomføre sine seremonier.

maya-alter i Tak'alik Ab'aj
Et maya-alter i Tak’alik Ab’aj

XINKA

I San Juan Tecauco, sør i landet ble vi tatt imot med åpne armer av et Xinkasamfunn. De var veldig glade for at vi hadde reist så langt for å besøke dem og var like interessert i oss som vi var i dem. Da vi kom dit hadde de stelt i stand en velkomstseremoni for oss. Vi fikk høre tradisjonell musikk og være med på å ofre og be til deres gud, Tiwix. Xinkaene har fire viktige verdier i sin kultur: vennskap, å leve sammen, respekt og likeverd. Disse verdiene ble vi møtt med under hele oppholdet.

Spanjolenes erobring og undertrykkelse gikk veldig hardt utover forfedrene deres, og i dag er det dessverre ingen som snakker xinka. På samme måte som samene i Norge ble straffet for å snakke samisk på skolen, ble de straffet for å snakke xinka. Det førte til at de for det meste sluttet å bruke språket, og de fleste kan i dag bare noen få ord og enkle setninger. Et skriftspråk finnes og blir undervist på skolen. Dessverre er det ikke tilstrekkelig, og undervisningen er dårlig. De også jobber med å få tilbake den originale drakten sin, men det er veldig dyrt og det finnes få eksemplarer.

Siden kulturen deres er veldig svekket, er det måten de lever på som definerer dem som gruppe. Da vi spurte vertsfaren vår om han definerte seg som xinka, svarte han at kulturen deres har tapt mye, men at det er gjennom tradisjoner og tro at de kan definere seg som xinka. Vi ble fortalt at på grunn av dette, er det flere som ikke velger å kalle seg xinka. Det oppleves som veldig trist for eldrerådet i San Juan. Identitet er noe av det viktigste for urfolksgrupper.

GARIFUNA

Siste stopp på feltarbeidet var i byen Livingston, som ligger ved Atlanterhavskysten. Der ble vi møtt av Tomas Sanchez, en blogger som skriver om situasjonen til garifuna-folket i Livingston. Han viste oss rundt og ga oss en guidet tur hvor han fortalte om historien til byen. Tomas er også representant for garifuna-folket i kommunestyret i Livingston, og via bloggen gir han dem en stemme på sosiale medier. Garifuna stammer både fra vest-afrikanske slaver og urfolket på de karibiske øyene. De har derfor forfedre fra to kontinenter. Selv om de har møtt mye diskriminering gjennom årene har de i Guatemala klart å holde språket sitt ved like.

Lørdag den 26. november var det feiring av den nasjonale Dia del Garifuna i Guatemala. Feiringen startet klokken seks på morgenen ved at det kom en bambusflåte inn på stranden for å representere deres ankomst til Livingston på 1800-tallet. Det sto en stor gruppe mennesker på stranden som sang og spilte musikk for å ta imot flåten. Fra stranden gikk de i parade til den katolske kirken for å ha en messe. Det er ikke alle som er fornøyde med at de ender opp ved den katolske kirken, da de skulle ønske det ble feiret i deres egne templer. Dagen er en feiring av deres forfedre, som de blant annet hedrer i templene og i deres religion.

I hele byen var det fest, med sang og dans i gatene hele dagen. Det ble spilt musikk med trommer, sang, rytmeinstrumenter og et stort havskjell som ble brukt som horn. Havskjellet hørtes ut som en trompet når man blåste i det. Sanger ble sunget på garifuna mens folk danset i en parade gjennom Livingston sine gater. Gamle, unge, kjente og ukjente møttes og feiret dagen sammen. Stemningen var på topp fra tidlig om morgenen til langt på natt.

Det var nesten bare kvinner som gikk i tradisjonelle klær, mest vanlig i fargene svart, hvitt og gult. Folk som hadde emigrert til USA og andre land kom tilbake denne helga for å feire sammen med familie og venner. Ikke før fredsavtalen kom i 1996 ble garifuna-folket ansett som guatemalteker. Likevel opplever de ende diskriminering. Et eksempel er mangelen på lærere som snakker og er garifuna på skoler hvor det trengs. Under borgerkrigen i Guatemala (1960-1996) var Livingston en av de tryggeste plassene å være. Dessverre førte dette til at garifunaene ble presset ut av sentrum og at byen ble mer splittet. I dag er det egne bydeler for garifuna, maya og mestiser.

Skrevet av: Astrid Austrheim, Lise Stabel Berg og Amanda Bekkelund


 

Klikk her og finn ut mer om Solidaritet Nord-Sør på skolens nettsted

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *