Sin agua no hay vida

Har du noen gang tenkt over hvor avhengig du er av vann? Vann er en essensiell del av vårt dagligliv, vi trenger det til varme, elektrisitet, matlaging, vasking, drikke og osv. Nordmenn bruker rundt 200 liter vann om dagen. Blant annet to liter på å pusse tenner, seks liter på å trekke ned do og 30 liter på å dusje i fem minutter. Tenk om noen tok det fra deg, hvordan ville du klart deg da? I Guatemala bruker en familie så lite som 60 liter vann totalt hver dag, og det finnes store ferskvannsressurser her. Problemet er at det er flere som vil bruke disse ressursene for egen profitt. Det er snakk om store multinasjonale selskaper, her er også Norge med gjennom Oljefondets og Norfunds investeringer. som bygger store vannkraftverk og eksporterer elektrisiteten til f. eks. Canada, USA og Mexico. Det lokalbefolkningen sitter igjen med er forurensede og inntørkede elver, og null eller veldig dyr elektrisitet. Vi har reist rundt for å høre de lokales tanker rundt denne problematikken.

Staten kriminaliserer de som kjemper for sin rett

I Huehuetenango, som ligger nordvest i landet, møtte vi Ruben Herrera som i mange år har kjempet for vannet og territoriet i fylket. Han forteller om en svak regjering som prioriterer bedrifters interesser framfor befolkningens. Han sier at de lukker øynene for urettferdighetene, miljøproblemene og menneskerettighetsbruddene som dette medfører. Kriminalisering av den sosiale protesten, som lokalsamfunnene utøver mot prosjektene, er et stort problem. Ruben er en av mange som selv har kjent denne kriminaliseringen på kroppen. Han ble fengslet i to måneder i 2013 under falske anklager fra staten, og har de siste to årene hatt en ny arrestordre hengende over seg. Likevel fortsetter han å kjempe.

Kamp mot utbygging av vannkraftverk

Vi tok veien nordover i fylket til den lille byen Barillas, der store deler av befolkningen i flere år har kjempet mot utbyggingen av et vannkraftverk. I 2007 oppdaget et spansk selskap potensialet for et vannkraftverk ved en elv, som fram til da hadde vært en turistattraksjon. Uten å informere eller konsultere befolkningen, kjøpte de territorier og begynte planleggingen av utbyggingen. I 2010 søkte de til kommunestyret i Barillas om lisens for vannkraftverket “Hidro Santa Cruz”, men fikk avslag. På tross av dette felte de trær, stengte veier og gjerdet inn områder for å begynne utbyggingen. Dette fikk fram kraftige reaksjoner blant de lokale, og fredelige protester ble slått hardt ned på av selskapet. Vi møtte Esteban Bernabe Gaspar som har vært offer for selskapets kriminalisering. Han var en av de som ledet motstanden i byen, og var blant annet med på å bygge veisperringer som skulle hindre selskapet i å fortsette utbyggingen. Han fortalte oss om hendelsene som ledet fram til hans arrestasjon 2. mai 2012. Kvelden før ble han og to andre angrepet av to sikkerhetsvakter ved “Hidro Santa Cruz.” En ble drept på stedet, og Esteban og en annen ble skadet. Denne uroen førte til at det ble erklært militær unntakstilstand, og i løpet av natten ble 500 soldater sendt ut til området for å «rydde opp». 2. mai utførte soldatene og politiet razzia mot lokalbefolkningen. Den endte med 19 arrestasjoner; to kvinner og 17 menn, hvorav Esteban var en av dem. Esteban, i likhet med Ruben, ble arrestert under falske anklager og uten høring. Han var i fengsel i to uker før en høring fant sted. Under høringen fant ikke advokatene bevis, men dommeren insisterte likevel på å holde han i fengsel i 8 måneder.

Esteban fortalte oss om et vondt og uverdig liv i høysikkerhetsfengselet I Guatemala By. Han fortalte om konen som ble truet med voldtekt for å forsvare han under hans arrest, og hvordan hun tok den lange turen til Guatemala By omtrent ukentlig for å møte ham noen timer. I fengsel var det trangt om plassen, han fortalte hvordan de var 40 menn inne i et lite rom hvor de på dagene sto som sild i tønne og om nettene lå oppå hverandre. Han forteller videre om den begrensede mengden mat han fikk, og at vannet de ble tvunget til å drikke inneholdt jod og var smertefullt å drikke. Han fortsetter å fortelle om vaskerutinene de ble pålagt, de fikk en liten bøtte med vann og to minutter til bade å vaske seg og kle på seg. Den første gangen han skulle vaske seg klarte han det på 1 min. og 54 sek., vaktene hadde blitt misfornøyde, fordi de hadde lyst til å slå ham. I fengselet fikk han om dagen jobbe med å vaske toalettene. Disse episodene forekom meget ofte i løpet av tiden Esteban var i fengsel.

Etter 7 år med motstand fra lokalbefolkningen trakk investorer seg ut, som verdensbanken og det norske selskapet Norfund. Prosjektet er i dag satt på pause i ubestemt tid, men selskapet har fremdeles lisens i 50 år til. Lokalbefolkningen i Barillas vet ingenting om når selskapet kommer tilbake for å fullføre det de startet. Det står fremdeles igjen gravemaskiner og veisperringer som et bevis på den usikre framtiden byen går i møte. Historiene til Esteban skjærer i hjertet, og vi blir oppriktig sinte. Sinte for at noen er villig til å gå så langt for egen profitt, og for at Norge delfinansierte dette prosjektet.

Den våte drømmen om en vannlov

Siden 1990-tallet har det blitt jobbet med en vannlov i Guatemala. Vi har møtt SERJUS, som sammen med flere kommuner og organisasjoner rundt om i landet har kommet med et forslag til en vannlov. Den skal regulere hvor mye vann den enkelte kan bruke, og sørge for at alle her rett på rent og gratis vann. Med loven vil vann bli allemannseie slik at det ikke kan privatiseres av internasjonale selskaper og den skal sette strenge sanksjoner på forurensing av ferskvannskilder. Forslaget har blitt sendt til kongressen, og ligger til behandling med 16 andre slike forslag. Det som er viktig å nevne er at førstnevnte forslag, i forhold til de andre, er laget av landets befolking og ikke bedrifter som tjener på mindre regulering og smutthull i lovverket. Dette lærte vi om da vi reiste tilbake til byen Huehuetenango for å høre et foredrag om vannets betydning. Det er dog allment forstått at en slik lov trengs. «Vann vil bli årsaken til den neste verdenskrigen, om ikke den neste store konflikten i Midtøsten,» sa Boutros Ghali, eks-generalsekretær i FN i 2010.

Vann er en utrolig viktig kilde for alt liv her på jorda, og ferskvann er meget begrenset i det store og hele. Rundt 2,5% av alt vann på jorda er ferskvann, og over halvparten av denne prosentandelen er is som ligger på polene og i breene. På landsbygda i Guatemala bruker befolkningen de ferskvannskildene de har til alt fra vasking av kropp, klær, kopper og kar til drikkevann og matlaging. Når internasjonale selskaper kommer for å utnytte disse kildene til egen profitt, ender lokalbefolkningen opp med mye mindre enn det lille de hadde før. I noen småsamfunn har de måttet motta vann fra lastebiler som kjører ut med filtrert og rent vann, fordi selskapene bruker alt kildevannet til sin industri. Folk i Guatemala blir ranet for en ressurs som absolutt alle mennesker har rett på. Disse menneskene må kjempe imot både internasjonale selskaper  og sine egne myndigheter. De som protesterer selskapenes planer blir tiltalt, forfulgt, arrestert og utsatt for brutale angrep og razziaer uten forvarsel.

Siden vi begynte dette feltarbeidet har vi lært mye om vannkraft-prosjekter i Guatemala, om historiene til befolkningen som har kjempet mot disse utbyggingene i flere år og til og med litt om hvordan fengsel i Guatemala kan være. Vi har sett med våre egne øyne bevis på hendelser som folk burde vite mer om. Vi håper at igjennom dette innlegget vil flere folk vite om Estebans historie, om Barillas kamp mot Hidro Santa Cruz og de tusener av mennesker i Guatemala som ønsker en lov som gir alle mennesker rett på rett på rent vann. FN erklærte i 2010 gjennom resolusjon 64/292 at alle mennesker skulle ha rett på rent vann og sanitær, så Guatemala har mye arbeid foran seg. Fordi uten vann, intet liv.

Skrevet av Kristina Mora, Benedicte Steinbakk og Håkon Sørli

Klikk her og finn ut mer om Solidaritet Nord-Sør på skolens nettsted