Studiereise på FN og internasjonal politikk

Det er september og på FN og internasjonal politikk ved Sund Folkehøgskole er vi i full gang med planlegging av studiereisen som finner sted fem uker i oktober og november. Som vanlig går reisen til et nytt sted, noe som preger hva vi gjør og hvordan vi gjør det i stor grad. Studiereisen setter agendaen og utgjør et viktig grunnlag for resten av året på linja. Etter reisen har alle i klassen et godt faglig utgangspunkt for videre arbeid og diskusjon rundt sentrale tema som menneskerettigheter og utvikling. I tillegg kommer vi raskt i gang som gruppe med en slik reise i ryggen, og den utfordrer elevenes refleksjon.

Før skolestart

Vanligvis er reiseland bestemt allerede når katalogen skrives et år i forveien. Det gjør jeg basert på faglig relevans og om FN er til stede i freds- eller utviklingssammenheng. Jeg må selvfølgelig også vurdere om det er det er praktisk og sikkerhetsmessig mulig å gjennomføre en reise i området. At vi kanskje kjenner noen der som kan hjelpe oss litt er også fint, men ikke nødvendig. En del av pedagogikken baseres også på at jeg som lærer ikke bør kjenne området vi reiser i spesielt godt.

Ved skolestart

Når elevene kommer til skolen første gang har de altså en viss formening om hvor vi skal. Mange har oppfattet at de selv skal ha en rolle i å utforme program og reiserute, men ikke hvor mye og hvordan. For de som leter litt kan Internet med filmer, bilder og beretninger fra 8 år på reise med linja i 16 land ha sagt noe om mulighetene. Det er derfor en vei å gå før flere skjønner at det er så åpent og så lite planlagt som det faktisk er, blir stressa, og derfor går i gang med arbeidet. I denne fasen fremstår jeg for elevene som mindre engasjert i reisens innhold enn jeg faktisk er, og når jeg svarer elevene at jeg «ikke vet», er det et uttrykk for pedagogikk men også en realitet. Nå blir det også tydelig for eleven at de i klassen som faktisk gjør seg informert, engasjert og i stand til å komme med gode og spesifikke forslag, faktisk får gjennomslag.

Forberedelsene med elevene er omtrent slik:

Vi gjør oss litt kjent med reisemålets historie, religion, kultur, skikk og bruk, situasjonen i dag og eventuelle tema knyttet til FNs arbeidsområder. Denne innføringen tar som regel form av gruppearbeid med presentasjon, og vi ser og diskuterer relevante dokumentarer og spillefilmer.
Derfra bygger vi en målsetting for reisen og bli enige om hva vi vil oppnå. Ambisjonene er gjerne: Kunnskap om FN og relevante problemstillinger, konfrontere fordommer, gjensidig forståelse med folk vi møter, opplevelser og mye annet. Så går vi løs på programmet og en grov reiserute, hvor vi vurderer ulike besøk, aktiviteter og praktiske ting knyttet til selve reisen. Alt må sortere greit under målsettingen og vi spør oss selv «hva vi lærer av det?» En grundig samtale om sikkerhetssituasjonen danner grunnlaget for en forståelse og enighet om reisereglementet. Vi må også ordne visum og snakke gjennom budsjett og penger før reisen begynner i november. Da bør vi også ha blitt enda bedre kjent med hverandre, blitt bevisst vår rolle som reisende og motivert til å gjennomføre hele reisen på en ordentlig måte.

På reisen

Med dette som forberedelse er utfallet fortsatt ganske åpent ved reisens start. Vi har ordnet overnatting et par netter i byen vi lander i, men det er også det. I det videre styrer vi helst unna overnattingssteder for ryggsekkturister, med trådløst nettverk og pizza. Vi søker informasjon også andre steder enn kjente guidebøker eller vi bare tar det når vi kommer fram. Vi har også store hull i programmet som vi skal fylle etter hvert, og hvordan vi skal forflytte oss over store avstander er ennå uklart. Det som imidlertid er klart er at vi forsøker å reise kollektivt og over land eller vann. De fleste møtene og gode samtalene med folk oppstår jo spontant og under lange transportstrekk på båt, tog og buss, eller der vi overnatter, så sant det er et hotell for folk flest. Med få avtaler kan vi også få innspill til program under veis og legge om reiseruta og tida vi bruker etter hvert.

Denne måten å reise på gjør at dynamikken fra tida før vi reiste fortsetter inn i reisen. Vi møtes gjerne før middag hver dag og snakker sammen om inntrykk og erfaringer, diskuterer, og legger planer videre. En del aktiviteter og besøk gjennomfører vi sammen i stor gruppe, men elevene har mye tid daglig, og i perioder opp til en uke, som de fyller selv i mindre grupper med selvvalgte prosjekter eller ting de har fattet interesse for. For noen, og noen ganger, er det best å bli med lærerne på det vi finner på, og det fungerer også fint som inspirasjon eller som en måte å få ideer på. Vi som lærere er også motiverte av å være på studiereise i et nytt land, og aktivitetsnivået vårt er høyt.

Er dette god skole?

Jeg spør stadig meg selv om dette er god folkehøgskole og om måten jeg velger å gjøre dette på er den beste. Vi går jo uten tvil glipp av langvarig og forutsigbart samarbeid med organisasjoner og folk som vet hvem vi er og vet hva vi vil og hva de eventuelt kan bruke oss til. Regnskoglinja her på Sund har for eksempel mål om å synliggjøre, og dermed bidra i, kampen for regnskogen med studiereisen. Når jeg er streng med meg selv tenker jeg at vi reiser uten å bidra til noe viktigere enn våre egne elevers læring og det de formidler under og etter reise. Vi forholder oss til verden slik den er og lærer av den, men vi gjør lite for å forandre den. At vi likevel fortsetter slik vi gjør ligger i det vi med sikkerhet oppnår:

• Individuell tilpassing: Hver reise og hver elevs opplevelse kan tilpasses den enkeltes forutsetninger, samtidig med at vi lærer og lar oss inspirere av hverandre.
• Eierskap og ansvarsfølelse: Elevene engasjerer seg i hele reisen, kanskje av frykt for at turen ellers skal bli innholdsløs eller ha feil fokus, og de kommer hjem stolte fordi reisen ble så bra som den ble. Det er også mitt inntrykk at det er tryggere med elever som har mye frihet og derfor føler ansvar for egen sikkerhet.
• Refleksjon: Prosessen rundt reisen gjør det blant annet tydelig at det er ingenting som kommer av seg selv, men at initiativ, motivasjon og evne til å gjennomføre kan ta deg langt.
• Fleksibilitet: Vi tar ting som de kommer og griper sjanser som dukker opp. Dette gjør at vi må inngå kompromisser med andre i gruppa og kanskje oss selv, og stadig finne løsninger på små og store utfordringer vi møter.
• Videreutdanning og motivasjon: Som videreutdanning er denne måten å reise på gull verdt for meg som lærer, og jeg motiveres fortsatt av at jeg selv får mulighet til å lære mer, og av nye eventyr.

Klikk her for å lese mer om FN og internasjonal politikk på skolens nettsider