¡Esta tierra es de nosotros!

Retten til å eie sin egen jord har lenge vært en viktig kamp i Guatemala og er en avgjørende faktor for manges livskvalitet. I løpet av feltarbeidet vårt har vi, Thilda, Susanne og Simen, sett på ulike jordsituasjoner i Guatemala, der den beste og mest fruktbare jorda er sentrert på veldig få hender. Disse få familiene er også de som styrer landet. 2% av befolkningen eier 80% av jorda, mens 85% av befolkningen eier 4%. Over halvparten av befolkningen består av urfolk, og det er ofte disse som ikke har tilgang til jord.

Vi har besøkt tre lokalsamfunn som befinner seg i forskjellige situasjoner når det kommer til å eie jord. Vi har fått et innblikk i hvordan jordsituasjonen preger deres hverdag. Vi har også sett på produksjon av gummi, kaffe, chili, bønner, mais og mye mer.

Kaffe, gummi og egen jord

Lokalsamfunnet California var det første vi besøkte. De 30 familiene som bor der gikk sammen for å kjøpe jord for å livnære seg og sine barn. Med støtte fra bondeorganisasjonen Kab’awil og det statlige jordsfondet, hvis oppgave er å sørge for en mer rettferdig fordeling av jord, fikk de til dette i 2001. Til å begynne med bodde alle i et felles hus, men i dag har alle hvert sitt, i tillegg eier familiene hver sin andel av jorda. De fortalte oss hvordan livssituasjonen deres har endret seg drastisk fra da de kjempet for å få jord, til i dag hvor de eier jord og har bygget opp lokalsamfunnet slik de ønsket det. De forklarte at i dag finnes de ikke fattige personer i California. En av fordelene ved å eie sin egen jord er at man tjener mer på det man dyrker.

I California fikk vi være med på å plukke kaffe og gummi.

Catarina, som vi plukket kaffebær med, plukker kaffebær hver dag fra 07-15 i den to måneder lange kaffesesongen. Det er tungt arbeid. Vi plukka i mange timer i solsteiken og bærene lå høyt og lavt langt inne i buskene. Barna hennes, som hadde sommerferie, var også med denne dagen. Da vi hadde plukka en halv kurv hver, hadde barna plukka en hel og de voksne hadde plukka to hele kurver.

Vi fikk også være med Fransisco for å plukke gummi. Han plukket vanligvis gummi fra fem om morgenen til ni, da han dro hjem for å spise frokost med familien. Deretter plukket han mer gummi frem til klokka 12 på formiddagen. Vi lærte om prosessen; først lager de et snitt i treet hvor «gummimelken» renner ut og videre ned i en skål. Etter det hadde kommet hvit væske i skålen, sprutet de i alkohol og vann i skålen for at væsken skulle bli hard og gummiaktig. Det var veldig rart å plukke gummi fordi det virket så unaturlig. Det luktet også veldig sterkt. Når gummien er plukket, selger de det videre til et amerikansk selskap. Etter gummien var plukket var det også viktig at vi rensket den for bark, da  de kun får betalt for gummien uten bark i. Det tok omtrent to dager før en skål med gummi ble klar til å plukkes, og dette kunne de høste hele året. Vi fikk også være med på å male i snittet på gummitrærne med en gul væske som motvirker at gummimelken tørker, slik at treet ikke slutter å produsere gummi. Denne dagen malte vi 4000 gummitrær.

Tvangsutkastelse og motstand

Etter lokalsamfunnet California gikk turen til Polochicdalen i Alta Verapaz hvor vi besøkte to andre lokalsamfunn. Felles for disse lokalsamfunnene er at de var ofre for en svært voldelig og brutal tvangsutkastelse i 2011. Sukker- og palmeoljeselskap fikk tillatelse fra staten til å dyrke jorda som allerede var bebodd av flere lokalsamfunn. Staten, i samarbeid med sukker- og palmeoljeselskapenes private sikkerhetsgrupper, sendte inn styrker fra militæret og politiet som fordrev mer enn 800 familier fra 14 lokalsamfunn i Polochicdalen. Familiene fikk bare noen få minutter til å pakke sammen tingene sine og dra, før husene deres ble brent ned og avlingene ødelagt. Familiene måtte flykte til gatene uten sted å bo og satt igjen uten noen ting.

Utkastelsen førte til en marsj i 2012, hvor 10 000 personer gikk 220 km i løpet av 12 dager fra Cobàn til Guatemala By med krav om jord, en full erstatning for utkastelsen og et verdig liv for familiene som hadde mistet sine hjem i 2011.

Det første lokalsamfunnet vi besøkte i Polochicdalen var Miralvalle. Dette er et lokalsamfunn som bærer sterke preg fra utkastelsen der de mistet tre personer, blant annet lederen Antonio Beb Ac. De har vanskelige levekår og er veldig avhengige av jorda de dyrker på. De flyttet tilbake hit i 2015 etter fire år uten hjem og jord. Nå venter de på at staten, representert av jordsfondet, skal kjøpe tilbake jorda, slik at de deretter kan betale tilbake på lån. De lever fremdeles i usikkerhet, og med en frykt for at det nok en gang skal bli tvangsfordrevet. Staten har fortsatt ikke gjort noe for å forbedre situasjonen til mange av familiene som ble tvangsfordrevet.

Vi fikk en varm velkomst i Miralvalle med velkomsttale, bønn, applaus og mat. Det var kun et fåtall av innbyggerne som snakket spansk, da flertallet har mayaspråket q’eqchi’ som morsmål. Derfor måtte alt bli tolket til både spansk og q’eqchi’. De var veldig åpne og tok oss med på alt. Vi ble fortalt om deres sterke historier fra utkastelsen og situasjonen deres i dag. Ellers fikk vi være med å se på dyrking av chili og bønner. De dyrket alt mulig, men det meste vil ikke gi frukt før om to år, da de bare har bodd der i ett år. Vi fikk også se på storproduksjon i monokultur av afrikansk palme på nabogården.

Det andre lokalsamfunnet vi besøkte i Polochicdalen var Rio Polochic II. De kommer opprinnelig fra lokalsamfunnet Bella Flor, men ble fordrevet derfra i 2011. I 2015 kom de til Rio Polochic II. I mai 2016 kjøpte de jorda på avbetaling, gjennom jordsfondet. Río Polochic II var tidligere en stor gård med produksjon av gummi.  De har fortsatt denne produksjonen, i tillegg til dyrking av blant annet ris og mais. Fordi gården tidligere var en monokultur, sliter de mye med dårlige avlinger av ris og mais. Vi opplevde likevel at livssituasjonen var noenlunde bedre i dette lokalsamfunnet enn i Miralvalle. I Rio Polochic II lever de under tryggere forhold, fordi de eier sin egen jord, og har på grunn av gummiproduksjonen en fast inntekt. Men de mangler fremdeles mye, deriblant skole, innlagt vann, elektrisitet og helsetilbud. Dessverre fikk vi lite tid i dette lokalsamfunnet og vi skulle gjerne vært der lenger.

Vi har opplevd veldig mye og fått mange sterke inntrykk. Vi har sett hvor viktig det kan være å eie egen jord for å ha mulighet til å dyrke mat til familie og salg. Det er en viktig kamp som kjempes hver dag i Guatemala av flere tusen småbønder, og det blir spennende å følge med på utviklinga framover.


Lær mer om Solidaritet Nord-Sør på Sund folkehøgskoles nettside

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *