Møte med Nepal

Jeg stopper opp. Dette virker litt sketchy. Jeg står midt i en stor bakgård, omringet av høye blokker fulle av knøttsmå leiligheter. Det er noen barn her, noen spiller badminton, men de fleste har nok trukket seg tilbake fra det som begynner å bli en kald og mørk bakgård. «I think Im going back» sier jeg til fyren som står og vinker ivrig med armene. Han vil at jeg skal følge etter, videre innover i de mørke smugene. «No no! Come, this is a shortcut.» sier han. Jeg nøler. Får vel satse på at han faktisk skal vise meg mandala-maleriene sine. Jeg følger etter, enda lenger inn i de ukjente gatene. Jeg aner ikke hvor jeg er lenger. Vi går fort gjennom neste bakgate, enda mørkere enn den forrige. Det er små rom på sidene. Det lukter rart. Blikkene til de ukjente, diffuse menneskene følger meg med nysgjerrighet. Det hender at jeg får øyekontakt med noen av de, mens jeg prøver å holde følge med fyren. Jeg klarer såvidt å skildre ansiktene deres gjennom røyken som siver ut fra sidene. Det blir lysere, og plutselig hopper vi ut av det mørke smuget. Vi befinner oss i en av hovedgatene, og synet av alle de åpenbare turistene hviler pulsen brått. Føler meg litt tryggere her. Rundt neste hjørne ligger Mandala-butikken, og jeg blir med inn for å se på maleriene til fyren.

Nok en gang blir fordommer motbevist. Biki viser seg å være en utrolig kul fyr, som i tillegg til å være Mandala-student, jobber på et barnehjem sammen med flere av medstudentene sine. Jeg blir etterhvert bedre kjent med han, og møter han stadig vekk i gatene rundt i byen. Til tross for mye fattigdom, mørke smug og rare lukter er Nepal et trygt land, det fant jeg fort ut av. I Kathmandu er det mange ivrige nepalesere, og de kan de virke påtrengende og desperate. Men det er ikke så rart. Mange i byen lever under fattigdomsgrensen og er avhengige av turismen. Nepaleserne er hjelpsomme og snille folk. En gang jeg skulle bestille en bussbillett, tok det meg rundt 2 minutter å komme gjennom hele prosessen. Det var folk over hele stasjonen på utkikk etter noen de kunne hjelpe. Det er jo selvfølgelig første mann til turisten, og det er kanskje derfor de er så ivrige og hjelpsomme, men når man viser interesse for menneskene og ikke bare for tjenestene de tilbyr, så er det ikke vanskelig å møte dem. Nepalesere er glade i å fortelle, og man ender fort opp i en koselig samtale over en kopp Chia på nærmeste café! Det å reise alene gjør det også mye lettere å møte folk, på et helt annet plan enn hvis man reiser flere.

Som Bisse på Sund får du altså muligheten til å lage ditt eget studieprosjekt, inkludert en studietur. For meg gikk den til Nepal. Der bodde jeg i Kathmandu i fire netter, før jeg satte meg på bussen mot Ilam. Der skulle jeg bo hos Kulung familien, og jobbet på gården hvor de produserte te og kardemomme. I tillegg til å reise alene og vise interesse for mennesket bak tjenesten, er det veldig fint å ha et prosjekt man kan referere til når Nepaleserne lurer på hva du gjør i landet. Å kunne si at man jobber på en tegård og bor sammen med en Nepalsk familie, gjør deg plutselig litt mer interessant å bli kjent med. Hvertfall i motsetning til å si at man er på backpacking.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *