Kjøtt og kjøtt, fru blom
Det blir stadig oftere framholdt at løsningen på både mattilgangen, helsa og rettferdigheten i verden ligger ett eneste sted: A spise mindre eller ikke noe kjøtt; spesielt må man ikke spise “rødt” kjøtt (storfe/sau). Jeg tror vi i folkehøgskolen bør være like kritiske til dette som vi er til andre ting. Mat og matsikkerhet er for viktig til det.
Det finnes viktige økologiske grunner til at mennesker ikke alltid bare bør spise planter. Et humanøkologisk perspektiv på landbruk, fiske og fangst tar for eksempel i betraktning klima og topografi. Vegetarianismen, veganismen og dyreforkjempere har gode og viktige og minst velmente innfallsvinkler, men mangler ofte viktige perspektiver.
- Enmagete dyr som svin og kylling er de beste fôrutnytterne, men kan bare spise det samme som mennesker, nemlig høyenergetisk lettfordøyelig mat (kraftfôr), så næringstapet er enormt når vi spiser dem igjen. Et mindre antall verpehøner eller julegriser som bare spiser rester er bra.
- Drøvtyggere er riktignok dårlige kraftfôrutnyttere, men kan noe som ingen andre kan: spise gras.
Norge består av 75% utmark og 3-4% dyrkamark. Mesteparten av dyrkamarka (pløybar mark, dypere enn 40 cm) er så nordlig, høytliggende eller grunnlendt at det er tryggest med gras eller lav, eller mest hensiktsmessig med beiting (også i utmark). Produksjon av melk og kjøtt er derfor god arealutnytting der. Korn og grønnsaker er stort sett umulig eller risikabelt i slike strøk, og derfor ikke samfunnsmessig i stor målestokk. Metangass fra drøvtyggeres mager må regnes for naturlig, siden også ville drøvtyggere fiser og raper. Noen mener at antallet drøvtyggere var høyere i bronsealderen enn i dag. Men visse andre utslipp er jo høyere idag…. - Kraftfôr til drøvtyggere for å øke melkeproduksjonen (avdråtten) ytterligere 10% opp er ikke bærekraftig. Drøvtyggere skal spise gras.
Kraftfôrbruken til norske dyr (uansett dyreslag) må ned, og uansett komme fra Norge, og i allefall ikke fra hogstflater i regnskogen. Det betyr mindre gris, kylling (og laks).
Fisk er stadig for lite brukt i fiskelandet Norge; fisk inneholder viktige vitaminer, jod, fosfor og mye protein, og godt forvalta kan vi leve evig av fisken. Ferskvannsfisk i Norge er nesten ikke utnytta i det hele tatt. - Oppdrett av fisk er bra, for fisken er den beste fôrutnytteren av alle, men fôret bør prinsipielt komme fra havet og ikke fra land, og slett ikke være basert på ødeleggelse av regnskog. Næringsstoffer og matjord må holdes på land. Dessuten må kapitalinteressene holdes i ørene pga. plass/sjukdom/forurensing/transport (norsk fisk som sløyes i Kina).
- Det økologiske fotavtrykket til en kiwifrukt transportert til Norge er mye større enn en sauekjøtt produsert her hjemme. Skal vi være miljøvennlige vegetarianere i Norge, så må vi ikke ta maten ut av munnen på folk i u-land, ikke bidra til regnskogødeleggelse eller landgrabbing, og ikke transportforurense. Det er Fristende å si: vi får spise norske planter eller også slutte å kalle det økologisk!
John Inge Leira, som er geitebonde og tidligere jazzelev på Sund, er skapdikter og skrev:
Forsvartale for drøvtyggjaren
No har det vorte so inderleg gale,
eg kjenner meg nøydd til å skrive ein tale,
eit forsvar for storfe og smale.
Kloke hovud meiner dei veit,
at no skal det ikkje lenger vere greit
å heite korkje ku, sau eller geit.
Det er visst rapen og fisen som er saka,
dei tek for store stykkje av karbonkaka
(men den er det vel heilt andre som har baka?).
«Et bacon og kylling eller kengerulår,
så reddar du restane av kloda vår!»
Slike meldingar er det vi får.
Men bønder har visst i uminnelege tider
at drøvtyggjarane har sine fantastiske sider.
Dei nyttar det unyttbare betre enn dei fleste,
tryllar fram kjøt og mjølk frå det meste!
Nei, skuld ikkje Dagros for klimagassar,
medan me sjølve i olja vassar.
Me er glade i våre firbeinte drøvtyggjarvener,
gjev storfe og smale den respekt dei fortener.
Innlegget har tidligere vært publisert på bloggen frilyntfolkehogskole.no
Klikk her for å lese mer om Regskog Amazonas på Sund folkehøgskole
Frakt utgjør en veldig liten andel av klimabelastningen til importert mat! Størstedelen av utslippene skjer under produksjon!
Vegetarmat redder artsmangfold og regnskog:
Av de avskogede områdene i Amazonas er 70% beitemarker, og dyrking av fôr utgjør store deler av resten.
Tap av artsmangfold er et av de viktigste problemene for miljøet, og den viktigste årsaken til dette tapet er at vi konverterer land fra dets opprinnelige funksjon som naturlandskap, til matproduksjon – både beitemark og pløyd mark. Vegetarisk matproduksjon vil redusere behovet for arealer, og dyrket land kan bli til skog igjen.
«Husdyrproduksjonen fremstår som en av de to-tre mest betydningsfulle bidragsytere til de mest alvorlige miljøproblemene (…) det bør være hovedfokus når man behandler problemer som jordødeleggelse, klima-endringer og luftforurensing, vannmangel og vannforurensing og tap av biodiversitet.»
– ”Livestocks Long Shadow”, Food and Agriculture Organization of the United Nations, 2006.
Vegetarmat sparer vannressurser:
Nye utregninger av vannforbruk på ulike matvarer viser at grønnsaker og rotfrukter krever 300-400 liter/ kg, soyabønner 2100 liter/ kilo og belgvekster 4000 liter/ kg. Av kjøtt krever kyllingkjøtt 4300 liter/ kg, grisekjøtt krever 6000 liter/ kg og storfekjøtt 15 000 liter/ kg.
Regner man i kalorier, krever storfekjøtt tyve ganger så mye vann per kalori som korn eller poteter, og regner man per gram protein er de ulike kjøttproduktene mellom 1,5 til 6 ganger så vannforbrukende som belgvekster.
Svenske forskere spår at vannknappheten i verden vil bli et av fremtidens største problemer, og vil ha «vannforbruksmerking» av matvarer, slik at folk kan oppfordres til å velge bort vannforbrukende matvarer som kjøtt.
«Kjøtt er sløsing med vannressurser og bidrar til å skape store mengder drivhusgasser, det legger et enormt press på verdens ressurser. En vegetarisk diett er bedre.»
– Lord Stern of Brentford, topp-politiker i klimaspørsmål og tidligere sjefsøkonom for Verdensbanken.
Vegetarmat er solidarisk:
Kjøttforbruket i Norge har økt med 14 kg per person de siste ti årene. 70 % av kjøttproduksjonen er basert på dyr som spiser kraftfôr, og selv for de som spiser gress, utgjør kraftfôr ofte 40-50%. 40-50% av kraftfôret importeres – bl.a. soya fra regnskogområder i Brasil.
I tillegg beslaglegger produksjon av husdyrfôr 90% av alt landbruksareal i Norge. Norsk kost med høyt inntak av kjøtt og meieriprodukter, krever 3,3 daa fulldyrket jordbruksareal per innbygger – dette er 1 daa mer enn gjennomsnittet som er tilgjengelig for alle mennesker i verden.
Hvis landbruket gikk over til å produsere mat utelukkende direkte til mennesker, i stedet for å la maten gå gjennom husdyr, ville mattilgjengeligheten i verden økt med 70%, og den totale matproduksjonen ville kunne mette 4 milliarder flere mennesker enn i dag.
Vegetarmat reduserer klimautslippene:
Kjøttproduksjonen spiller en vesentlig rolle og er ansvarlig for 18% av verdens drivhusgass-utslipp i CO2-ekvivalenter. Dette er en større andel enn transportrelaterte utslipp, i følge FNs Food and Agriculture Organization.
I Norge står landbruket for 15 % av de totale utslippene, og er den nest største enkeltfaktoren. 90% av dette kommer direkte eller indirekte fra kjøttproduksjon.
Produksjonen av animalske matvarer slipper ut mye mer drivhusgasser enn produksjon av vegetabilsk mat: Mens frukt og grønnsaker rangerer i størrelsesorden 100-500 gram CO2-ekvivalenter per kg, må man opp i 4,6 kg (kylling) – 17,4 (sau) kg CO2-ekvivalenter per kg kjøttvarer. Korn, mais og soya holder seg på rundt 1 kg CO2-ekvivalenter. De vegetabilske produktene som kan “konkurrere” med kjøtt i klima-fiendtlighet er grønnsaker dyrket i oppvarmede og belyste drivhus – da må man opp på 5 kg CO2-ekvivalenter, samme nivå som de “laveste” kjøtt-utslippene.
Vegetarmat sparer landareal:
Man bruker mellom fire og ti kalorier fra planter til å produsere en kalori kjøtt eller melk. Det kreves derfor også tilsvarende mer landareal for å mette en som spiser kjøtt, sammenlignet med en som spiser vegetarisk.
Totalt sett er kjøttproduksjonen den menneskelige aktivitet som tar for seg av mest areal. 26 % av jordens is-frie landareal brukes til beitemark og 33 % dyrkbart land brukes til dyrking av dyrefôr. 70 % av alt landareal som verdens jordbruk totalt bruker, er det kjøttproduksjonen som legger beslag på. Dette tilsvarer 30 % av klodens samlede land-areal, i følge FNs Food and Agriculture Organization.