Aktiv i Afrika

Klokken viser 04:00. Noen av flyvertinnene er ikledd hvite kjoler, med striper i grønn og gul. Jeg tror de er “hovedverter». Har liksom ansvaret. Kjenner jeg blir litt sjalu. Kjolene er fantastisk pene. De gav en følelse av afrikansk kultur egentlig, i hvert fall etiopisk kultur.

To vertinner står ved min venstre side. Vi får servert varme pølser med eggerøre på siden. Det ble skikkelig krise for magen. Hvem spiser egg og pølse klokken fire om morgenen?! En som slapp unna det var læreren vår – som sov seg gjennom hele turen.

Johannesburg sto for tur. Flyturen var lang, men vi var alle enige om at det absolutt var verdt det. Hele klassen, samla, på vei til Afrika for å lære om idrett, frivillighet og kultur.

«24*C og lett bris. Masse farger, nesten litt hipt. Vi er på vei til butikken. Søppel ligger strødd langs veiene. Det er for mange retninger å gå. Foran oss står ei ung og pen dame med en liten gutt på hofta. Kwanele heter hun. Så snill som hun var, fulgte hun oss hele veien til butikken, dro oss unna gifteklare menn, og passa på at vi gikk trygt gjennom gatene. Ikke det at vi noengang følte oss utrygge. Jeg, Benedikte og Joakim ble invitert med hjem. Resten dro til lodgen. Kwanele, med sønnen sin på 2 år og søstra si på 30 levde sammen i et lite, trangt hus med kun èt soverom. Begge var arbeidsløse. Jeg er redd for hvordan de faktisk betaler for husleia. Ingen av oss turte å spørre. Uansett er det de mest livsglade menneskene vi har møtt uten jobb. Og forresten, de er sykt gode å danse.

Vi begynte reisen i Soweto, et lite sted utenfor storbyen Johannesburg. Planen her var å bli litt varmere i trøya, før turen videre gikk til Zimbabwe. Dermed ble det avslapning i sola, jazzkonsert, apartheidmuseum og noen gåturer rundt om i nabolaget for å bli kjent med medmennesker og kulturen. I Zimbabwe var planen å komme enda litt nærmere på SRC (Sport and Recreation Commission) og å bli kjent med tidligere idrettsfrivillige som har bodd her på Sund, og deres familie.

“Har vel aldri blitt ledd av så mye. Men min vertssøster Precious sier det er mer sånn “wow, vi ser/snakker faktisk med hvite mennesker. Uvant og veldig rart. Hun sier ingen forstår hvorfor hvite ønsker å komme ut til landsbygda. Bo i hus uten strøm eller vann. Derfor er det stort å se oss.”

“DAG 14. Rundt 7-tiden begynte vertssøsteren min Nyarai og de andre med middag. De hadde seriøst lagd spagetti i krydderblanding, poteter med saus, ris med peanøtt og syltetøy, potetsalat og kylling. Afrikanerne bryr seg ikke så veldig mye om hvordan de ulike matrettene komplementerer hverandre. De har bare alt mulig i en rett.”

Vi starta turen i Harare. Der var vi i fire dager før vi delte oss og reiste ut i vertsfamilier, to og to. Syv stk bodde i nærheten av Harare, mens de resterende seks skulle bo i Bulawayo. Etter syv flotte dager hos vertsfamiliene bestemte alle elevene seg for å reise til Victoria Falls for å unngå lærerne som hadde reist til Livingstone. Nei da, det var friuka vår. Her ble det strikkhopp og rafting etterfulgt av masse soling, bading og festing. Selv om vi kom i tørketiden og elva lå lavt, var det verdt 30 dollar for å få oppleve den fantastiske fossen. We’ll be back.

Manapools var neste på programmet. Her fikk vi oppleve å sitte to og to i hver kano mens flodhestene nøye fulgte med på oss, kun få meter unna. Det ble i løpet av turen nevnt at disse er verdens farligste dyr. Må si det ble en del øyeblikk med panikk-padling, hvor samarbeidet mellom hvert par kanskje ikke funket like bra lengre. Bare litt stressende altså. I hvert fall når guidene nektet å fortelle noe når vi spør om det har vært ulykker tidligere. Uansett, følelsen av å se en elefantflokk krysse elva, et par krokodiller som skjuler seg innimellom vann og gress, eller buffaloene som alle stirret på oss i det vi fløt forbi, det er noe jeg aldri vil glemme. Ikke minst det fargerike fuglelivet rundt oss. Kroppen var overfylt av endorfiner og adrenalin hele turen. På natten sov vi to og to i åpne telt, kun dekka med myggnett. Hver natt sovna vi til lyden av løvene, og synet av stjernene. Har aldri sovet så godt i mitt liv.

“DAG 22 – Andre dag i kano
Vi fikk beskjed om å forlate øya 07:00. Vi skulle padle langt i dag, tilsammen 39km. I løpet av turen måtte vi gjennom mange “hippocities” som de kalte det. Flodhester overalt. Som om det ikke var skummelt nok å måtte padle forbi flodhester på en side, men nå skulle vi padle forbi flodhester på begge sider, til og med foran deg! Den ene gangen ble veldig stressende, men minnerik. For å komme oss forbi flodhestene måtte vi i tillegg til en god og sterk strøm, også unngå noen busker og trær som lå i vannet for ikke å velte. Derfor startet vi med å padle inntil land, helt til vi måtte krysse vannet, og buskene ble litt i veien. På et punkt var de sånn, fem meter unna oss!! Da slo nok overlevelsesinstinktet til de fleste inn. Heldigvis kom alle seg helskinnet ut av det.”

“Guidene Normann, Kenneth og Manu sto for maten – heldigvis for meg … For de hadde en fast regel: damene først. Dette likte ikke gutta. De fikk derfor siste kveld lov til å forsyne seg først. Heldigvis for meg, så utfordra læreren min meg i bottleflip. Best av tre. Vinneren, altså meg, som altså vant 3-0, ble servert middag av taperen. Det var digg, for han sto først i køa den kvelden. Ellers var det ganske fantastisk å sitte ute under stjernehimmelen å spise. Smakte plutselig mye bedre.”

Turen endte så i Harare med en fotballkamp hvor gamle veteraner fra Zimbabwe’s landslag spilte mot veteraner fra Barcelona (vill stemning!!), og til slutt en heftig braai. Zimbabwe – du har vært fantastisk! Takk for at vi fikk besøke et så fredelig og imøtekommende land med så fantastiske mennesker. Og gratulerer med skifte i regjeringen.