LANDRAN: Først tok de Malaysia. Nå tar de Amazonas
Et gigantisk multinasjonalt palmeoljeselskap går nå løs på peruansk Amazonas etter å ha herjet Malaysias fastland og Sarawak.
Er dette starten på slutten for den peruanske delen av Amazonas? Peru har nest etter Brasil den største andelen av denne enorme regnskogen. Norge har stilt til disposisjon 1,5 mrd kroner til bevaring av nettopp denne. Men vet Norge hva som egentlig skjer i Peru? Og er vi klar over at nå også kakaoen i sjokoladen vår fortrenger regnskog akkurat som palmeoljen gjør det? *Thorstein Wangen er spesialutsending for klima og skog i Peru. Han sier jobben er vanskelig.
For første gang går nå agroindustrien til angrep på peruansk Amazonas. Selskapene Asian Plantations LTD og United Cacao LTD SEZC (hhv tilhørende skatteparadisene Singapore og Cayman Islands) har som grunnlegger tsjekker/amerikaneren Dennis Nicholas Melka.
Selskapene er bare to av et titalls mor-selskaper Melka kontrollerer og som sammen med underselskaper utgjør et konglomerat på flere enn 100.
United Oils og United Cacao er i sin tur knyttet sammen med datterselskaper på Malaysias fastland og Sarawak (malaysisk del av Borneo). Selskapene driver med storskala monokultivering av oljepalmer (lat. Elaeis guineensis). Malaysia har blitt avskoget i tiår på denne måten, og har snart ingenting igjen. Nå tar de Peru.
Fra 2012 har Melka altså etablert seg i Peru, gjennom datterselskapet Plantaciones del Pucallpa S.A.C. og Cacao del Perú Norte S.A.C. Hittil har de to selskapene rasert i overkant av 15 000 hektar regnskog (150 km2, tilsv. arealet til Drammen kommune). Det er det første utenlandske agrobusiness/monokultur-selskapet i Peru.
Fram til 2012 hadde det kun vært ett stort palmeoljeselskap tilstede: «Grupo Palmas». Dette tilhører et peruansk familiedynasti som kalles **Grupo Romero, og som forresten oljefondet vårt (Pensjonsfondet Utland) investerer direkte i under navnet Credicorp (Bermuda). Oljefondet investerer forresten indirekte i Melkas økonomi også.
Jorda i tropiske strøk er ofte næringsfattig, og tradisjonelt jordbruk er derfor varsomt; svedjebruk på teiger på bare 10 dekar er vanlig, og det går 20–30 år mellom hver gang et område svies av på nytt, så jordas næringsinnhold får tatt seg opp igjen. Det er derfor jakt, fiske og sanking som er viktigst her. Med monokulturene kommer kunstgjødsel og sprøytemidler, og selskapene har ingen driftshorisont utover 15–20 år. Hva som skjer med jorda underveis bryr de seg neppe om.
Først forsøkte de på lovlig vis
Selskapet (Cacao del Perú Norte S.A.C.; underbruket av United Cacao LTD) hadde rundt 2011 ønsket å kjøpe opp kommunal jord i regionen, men støtte på en del juridiske problemer.
I Peru er nemlig all skog vernet pr. definisjon, og selv indianere og mestiser som bor i skogene må søke Staten om å hugge hvert tre de måtte trenge. Omdisponering av skog kan imidlertid oppnås, dersom definerte miljøregnskap og en rekke andre krav presenteres og godkjennes. Men miljøregnskap ble ikke laget.
Statlige institusjoner bryter sammen i korrupsjon og ansvarsfraskrivelse
Antropologen Alberto Chirif forteller i en av sine kronikker om temaet: «Stilt overfor problemet med å skaffe seg kommunalt eid jord, vendte nå selskapet seg mot de private småbøndene i Tamshiyacu.
Hvordan kom selskapet i kontakt med folk der? De må ha fått informasjon fra DRA-L (Dirección Agraria i Iquitos).
Jeg er ikke i tvil om at denne institusjonen ga dem informasjon, og videre må ha gitt dem argumentet som de senere har brukt til å rettferdiggjøre den massive skogødeleggelsen uten tillatelse, og uten å ha fått til en omgjøring av definisjonen på bruksegnetheten til jorda.
Under president Alberto Fujimori (1990-2000) ble nemlig en del av bøndene i Tamshiyacu tilkjent et bestemt type skjøte (decreto legislativo 838) på jorda si, fordi de fra for mange tiår siden hadde hatt en nokså bærekraftig integrert skog/ekstensivt landbruk-driftsform der de kombinerte skogbruk og jordbruk/sanking: De utnyttet treet palo de rosa skånsomt (brukes i kosmetikk) og dyrket ananas, paranøtter, umarí-frukt (lat. paraqueiba sericea), og ikke stort annet for det lokale markedet i Iquitos. I tillegg dyrkes basisgrøden yuca (kassawa/mandiok), kokebananer og meloner.
Så da Staten ga småbøndene den omtalte omdisponeringsretten frigjorde den dem også for plikten til å søke om enhver forandring i driftsmønsteret. Snart sa selskapet («Cacao») at unntaket fra regelen om å søke om forandring i driftsmønsteret også gjaldt dem, nå som de hadde kjøpt jorda fra mange småbønder.
Argumentet var sleipt, for én ting er småbønder som driver et ekstensivt jordbruk, en annen ting er et stort agroindustrielt selskap som på denne måten nærmest ved et kupp kan rasere et område på 2 000 haa. Ett av de juridiske triksene har nemlig vært å bruke (decreto legislativo 838) fra forvaltningen for å svekke småbøndenes stilling. Og myndighetene har tydeligvis akseptert det. For eksempel har DGAAA, «Styret for landbruks-miljøsaker» i Minagri «Landbruks og Vanningsdepartementet») godtatt det.
Videre har Corte Superior (Høyesterett) i Loreto overraskende nok tatt posisjon for selskapet, basert på den første informasjonen fra DGAAA». Et dusin landbrukskontorer, skogforvaltningskontorer, miljøverninstitusjoner, skattemyndigheter, jurister og ordførere (i Tamshiyacu) har valgt å hjelpe selskapene til rette. Statlige funksjonærer har plutselig blitt ansatt i selskapene til Dennis Melka».
Motstanden: Jurister og antropologer, miljøaktivister og småbøndene selv
Men litt rettferdighet finnes: Skatte og Jurisdiksjonen Spesialisert i Miljøsaker i Maynas Kommune fikk til slutt nok, og anmeldte i 2016 selskapet for tre lovbrudd: 1. Ødeleggelse av skog og skoglandskap. 2. Illegal omsetning av skogprodukter (saget virke), og 3. Obstruksjon av rettsprosessen (selskapet lot ikke myndighetene komme inn i bygningsmassen for å inspisere ved øyesyn).
Chirif fortsetter: «Selskapet vant i første runde, med det argumentet at hogsten ikke var ulovlig, siden *DGAAA hadde signalisert som gyldig det de brukte som argument: At DL 838 tillot småbøndene å hogge/rydde for landbruk uten tillatelse. Logikken til dommerne har vært at siden dette med hogsten ikke var et lovbrudd, så frafalt de to andre anmeldelsene også. Stilt overfor anken fra (Fiscalía Especializada), kom dommerne i den andre runden atter selskapet i møte. Fiscalía Especializada en Materia Ambiental i kommunen (Maynas) har nå anket dommen til Høyesterett, men fremdeles (2019) har ikke plantasjen blitt stengt.
Med det samme argumentet som over nevnt har selskapet rettferdiggjort å verken ha produsert noe miljøregnskap eller innhentet tillatelser av noe slag. I 2016 presenterte selskapet et (PAMA/ «Program for Tilpasset Miljøbehandling») Men denne typen dokumenter er som sagt noe verdt før aktiviteten settes i gang, og skal utføres etter spesifiserte regler i henhold til aktiviteten. Dette er ikke tilfelle med Cacao del Perú Norte S.A.C. Hvis staten aksepterer PAMAen betyr det at den samme Staten går god for alt selskapet har foretatt seg av ødeleggelser så langt».
Latterlig lave priser på jorda
Og småbønder i området har måttet selge til en pris som tilsvarer 20 øre pr dekar/mål. En kan tenke seg tomteprisen i Norge til sammenlikning (!) Eller prisen på dyrkamark for den saks skyld. Regnskoglinja på Sund folkehøgskole har besøkt Tamshiyacu mint 6 ganger, og har intervjuet flere av de berørte.
Ruperto Vásquez er et eksempel på en småbonde som ikke har latt seg skremme (Her fra Dammert 2016): «-Han (Ruperto) er bonde i Tamshiyacu og har bodd i Tamshiyacu siden han var åtte år gammel, det vil si i mer enn 55 år. Han har vært kandidat til borgermester, sivilsamfunnsleder, fredsdommer og har arbeidet med kommunale tjenester i Fernando Lores kommune, der Tamshiyacu er senter. Ruperto Vásquez har en eiendom på 20 hektar (som nå er redusert til 17), midt i utvidelsesområdet til selskapet Cacao de Perú Norte (nå «Tamshi SAC», se under).
Eiendommen ligger ved landsvegen, i forlengelsen av veien som selskapet har bygget inn til sine forløpige besittelser. De tilbød ham 5 000,- soles for eiendommen, men han ville ikke selge.
I sitt vitnesbyrd sier Vásquez at en ingeniør fra selskapet hadde sagt til ham: «Hvis du ikke selger eiendommen din til meg, kommer du til å angre. Da vil vi anmelde deg til autoritetene, slik at du blir fratatt jorda».
På eiendommen sin dyrker Vásquez yuca og kokebanan, i tillegg til verdifulle treslag som caoba (mahogny) og palo de rosa (rosentre). Men konflikten med selskapet har svekket arbeidsgleden. Selskapet fortalte ham -i følge Vásquez- at «om han så jobber aldri så iherdig så vil jorda bli fratatt ham». Vásquez forklarer at det som finnes her er urskog, selv om det kommersielt mest verdifulle allerede er hugget ut. Småbøndene driver tradisjonelt med landbruk på kanskje ett hektar noen år, så blir det forlatt for at det skal «ta seg igjen» og man fortsetter på et annet areal og slik bortetter. Det er ikke snakk om noen massiv utnytting, men det som man kan få til innenfor de økonomiske rammene.
I følge Ruperto Vásquez har selskapet forlangt annulering av hans eksisterende papirer på eierskap til jorda, samt kjørt fram argumentasjoner om egen rett på den samme jorda. Vásquez vil stadig ikke selge.
Opprinnelig hadde Vásquez 20 hektar og nå har han bare igjen 17, da han mistet 3 haa til selskapet de disse hugget den innerste delen av eiendommen. Da han skulle renovere papirene sine på eiendommen kunne han ikke oppdrive dokumentasjon på at han eide de siste 3 haa. Derfor lød papirene på 17 haa. På de 3 hektarene dyrket han ingenting, men det fantes områder der med irapay (Lepidocaryum tenue Mart, til taktekking) og dessuten medisinplanter som nå er tapt.
Han ser ikke for seg at han skal selge eiendommen til noen andre organisasjoner heller, da han selv ikke har noen annen arbeidsplass.
Miljøsertifiseringen som ble avslørt
Dennis Melka sa allerede i 2012 at det egentlig var meningen å plante oljepalmer i Tamshiyacu også (som i Pucallpa), men at det ble bestemt at de heller skulle dyrke kakao fordi det var internasjonal miljømotstand mot palmedyrkingen, og fordi sjokolade vekker positive tanker. I tillegg til å bestemme seg for kakao gjorde Melka noe annet. Han fikk United Cacao registrert på den alternative AIM-børsen i London. AIM er en rundebordsbørs med økologi og rettferdighet som formål.
Men historiene om Melkas metoder fra Peru nådde AIM sine ører og fikk dem til å reagere: Fra Juan Luís Dammert B. sin doktoravhandling på temaet: «Endelig, etter at United Cacao var utestengt fra den alternative AIM-børsen i London der selskapet hadde sine aksjer, kom det for en dag en serie med informasjoner om finansielle manøvreringer fra Dennis Melka sin side som fikk styret i selskapet til å sørge for hans umiddelbare avskjed».
Men skaden i felten var allerede skjedd, og at Melka ikke lenger var eier av Cacao del Perú Norte spiller selvsagt ikke så stor rolle for småbøndene i felten.
Neste knep: Omdøping av selskapet, og sjarmoffensiv
I november 2018 var Regnskoglinja igjen på tur i Tamshiyacu, og traff Ruperto Vásquez, han viste oss rundt i det han har igjen, men presses daglig av selskapet for å få ham til å selge.
Da vi kom til inngangsporten til kakaoplantasjen kunne vi med overraskelse se at på selskapets inngangsskilt sto det ikke lenger Cacao del Perú Norte, men «Tamshi». Selskapet hadde byttet navn! På herberget i landsbyen Tamshiyacu der vi bodde, befant det seg – tilfeldigvis? – også en av selskapets advokater. Han innledet samtalen med å rakke ned på Dennis Melka, og sa blant annet at han jo var «non grata» i hele Loreto fylke. Advokaten var så ivrig på å understreke dette at det ble mistenkelig. Selskapet «Tamshi» har -påfallende nok- ikke noen hjemmeside der man kan finne data om investorer osv. Da jeg spurte advokaten hvem de nye investorene var ble han i villrede, og kom ikke på et eneste navn. Jeg fikk alle mine mistanker bekreftet ettehvert, og alle journalister og sakkyndige vi kjenner mener det hele er en tåkelegging, riktignok uten Dennis Melka som formell medeier.
Et annet nytt knep er at det nye «snille» selskapet skal produsere «verdens beste kakao» og de går heftig ut med tilbud til universiteter og tilbyr bachelors og masters til studentene i «eksellent kakaodyrking og prosessering». Ett universitet som allerede har inngått avtale med selskapet er UCP (Universidad Científica del Perú, i Iquitos).
Hvor skal det ende?
Det er fristende å sitere den pensjonerte antropologen Chirif igjen: «Mange familier som bodde og livnærte seg på arealer som ble invadert av Cacao de Perú Norte satt igjen med 5 000 Nuevos Soles (10 000 NOK), hvilket sikkert er oppbrukt nå. Intet mer har de. Denne summen reflekterer ikke verdien av jorda som ble lurt fra dem. Og det blir vanskelig å starte ett nytt liv, i alle fall ikke et som kan innfri på samme måte som da de var eiere av sin egen jord.
En mulighet er selvsagt å prøve å finne seg en jordteig for overlevelse. Der må de i så fall begynne på bar bakke med å opparbeide jorda, uten verdifull skog, uten frukttrær, og uten hus. De må tilpasse seg et nytt miljø, der de ikke kan regne med noe sosialt fellesskap som de hadde i Tamshiyacu, med slektninger og venner som representerte sikkerhet og samarbeid, som for eksempel dugnader og annet.
En annen mulighet er at de migrerer til byene, der de vil måtte ta til takke med marginaliserte deler av byene, uten vaskemuligheter og uten sikkerhet, der de også vil utgjøre enda lengre køer av arbeidsledige eller måtte selge tyggegummi, vokte biler og motorsykler og slikt. Eller, av nød, falle i fristelsen og bli tyver.
Staten og andre kloke hoder som kan dette med utvikling vil fortsette å snakke om innovasjon og om annet tull som de ikke tror på selv engang. Imens, imidlertid, vil de fortsette å hevde at for å få folk ut av fattigdommen på landsbygda, må jorda deres formelt registreres og inn i rullene, slik at dette kan selges og kapitaliseres».
Nye Melkaer vil trives i denne forvirringen og gjøre mer penger, godt hjulpet av Staten. For siden den ene predatoren fikk kjøpe jord må den neste også få lov. For noen av oss blir det stadig tydeligere at på denne måten produseres mer og mer avskoging, fattigdom og vold i Amazonas. Og kreftsvulsten vil vokse seg stor, til det til slutt ikke er mer skog igjen.
Da blir det en fattig trøst at Bolsonaros brasilianske kvegmoguler og Felleskjøpets soyadyrkere også vil mangle regn.
*Thorstein Wangen er tidligere leder for Europabevegelsen, har vært førstesekretær ved ambassaden i Angola og har arbeidet med gass-salg til Europa.
**Grupo Romero er registrert i Bermuda under navnet Credicorp, og Norges Pensjonsfond Utland –nbim.no– investerer i selskapet pr. 2018.
**DGAAA Det overordnete Styret for Landbruks- og Miljøsaker (Dirección General de Asuntos Ambientales Agrarios)
**** https://www.londonstockexchange.com/companies-and-advisors/aim/aim/aim.htm og https://redd-monitor.org/2015/09/26/dennis-melka-exporting-deforestation-from-sarawak-to-peru/
På spansk, med bilder: https://wwsynthesis.wordpress.com/2015/04/09/director-de-compania-que-cotiza-en-londres-vinculado-a-tala-ilegal-en-la-selva-del-peru/
Universitetet UCP sitt samarbeid med Tamshi SAC: https://diariolaregion.com/web/ucp-firma-convenio-con-tamshi-sac/
Andre kilder:
Juan Luís Dammert Bello: Doktoravhandlingen «Acaparamiento de tierras en la Amazonía peruana» (Wildlife Conservation Society/Oxfam m.fl.)
Alberto Chirif https://diariolaregion.com/web/ucp-firma-convenio-con-tamshi-sac/ m.m
Under: Selskapsstrukturen til Dennis Melka og med-investorer.
Skremmende og viktig informasjon.