Prisen de fattige betaler for vår rikdom

Å reise på studietur er utrolig kult. Det er gøy å reise med en stor gruppe mennesker på sin egen alder, klassen blir tettere knyttet sammen og man skaper minner for livet. Turen skulle vise seg å by på utfordringer, tårer, glede, latter og MYE læring. Både om oss selv, kultur gjennom helt spesielle møter med andre mennesker som er så forskjellige, men samtidig så like deg.

Vi, Stina og Sofie, er elever på regnskoglinja ved Sund fhs. Da vi reiste til Peru, fikk vi oppleve en del av verden som for mange nordmenn er ukjent. Kanskje følte vi litt ekstra mye på det siden vi skulle reise gjennom de storslåtte Andesfjellene og ned til den mektige regnskogen Amazonas. På turen fikk vi se på nært hold det vi hadde lært om i linjetiden før avreise: gullgruven Yanacocha (Latin-Amerikas største!), oljepalmeplantasjer og palmeoljeproblematikk og hvordan drive mer bærekraftig jordbruk.

Gullgruven Yanacocha. Foto av: Ejolt.

Reisen til Yanacocha

Med på turen til Peru hadde vi en assistent, 23 år gamle Noah. Hun er fra Nederland og har selv gått på regnskoglinja et par år tidligere. Hun studerer for å bli journalist i Nederland, og gjennom studiene var hun 6 måneder i Peru for å jobbe som frilansjournalist. Da vi var i Cajamarca, skulle hun skrive en sak om en liten landsby som het Choropampa. Begge stedene ligger rett i nærheten Sør-Amerikas største gullgruve, Yanacocha. Dagen etter vi at hadde vært og sett på gruven, spurte Noah oss om vi ville være med til Choropampa. For snart 20 år siden, var Choropampa åstedet for en tragisk ulykke. Stikkordene vi fikk med oss var “Yanacocha”, “kvikksølv” og “lokalbefolkning”. Vi bestemte oss for å bli med, uten å vite helt hva som kom til å møte oss.

Hovedgaten i Choropampa. Foto av: Noah Moeys.

Vi ante veldig lite om hva vi kunne forvente oss da vi og Noah satte oss inn i en varm, klam og trang minivan sammen med noen peruanere som skulle samme vei. Etter 1 ½ time på en svingete, til dels humpete vei over fjellet og innover en eller annen dal, var vi der. I en liten landsby langt ute på den peruanske bygda. På hver sin side av hovedgaten var det steinhus i turkis, lysegul eller en annen knæsj farge, noen mursteinshus, en kirke. Strømmaster og veiskilt. Noen tørre planter. Folk satt inntil husveggene sine. Biler kjørte forbi nå og da, men ellers var det veldig stille. Omtrent dette skjedde: Vi betalte hver våre 7 soles (ca. 20 kr) og gikk ut av bilen. “Hva nå?”, spurte vi Noah. “Neei… Jeg hadde ikke noen plan annet enn å komme seg hit… Men vi kan prøve å finne ordføreren?”

Noah in action. Foto av: Stina Norderval Stafseth.

Møte med ordføreren Ronald

I kjent peruansk stil ble vi henvist minst tre plasser før vi fant ordføreren. Da vi omsider kom oss til ordførerens hus, stoppet det en rød toyota corolla ved siden av oss. Mannen som satt inni lurte på om vi trengte hjelp. Vi sa vi lette etter ordføreren. Og det var visst han.

Ordføreren Ronald inviterte oss inn i stuen sin. Her forklarte Noah grunnen til at vi var kommet dit. Han var litt skeptisk i starten, og vi måtte flere ganger forklare han at vi ikke kom fra gruveselskapet. Etter hvert åpnet Ronald seg opp, og begynte å fortelle om ulykken som skjedde for snart 20 år siden. Om hvordan det lå en sti av kvikksølv i hovedgaten, etter at en dårlig sikret beholder på et lastebilplan veltet, som transporterte kvikksølv fra gullgruven til Lima (Perus hovedstad). Kvikksølv er et biprodukt av gullproduksjonen, fordi malmen som gullet utvinnes av inneholder mange metaller, blant annet kvikksølv og kobber.

Norges tilknytning til Yanacocha (gruveselskapet):

  • Mineria Yanacocha eies av:
    • Newmont 51% (USA)
    • Buenaventura 44% (Peru)
    • Sumitomo 5% (Japan) (Eiere siden 2018. IFC hadde denne andelen fram til 2017. )
  •  Statens pensjonsfond utland investerer per i dag i Newmont og Sumitomo (NBIM 2019), noe vi også gjorde da ulykken skjedde for 20 år siden.

Den forgiftede byen

Ronald fortalte om hvordan alle, inkludert barn og gravide samlet opp giftig kvikksølvet uten noen form for beskyttelse, uten å vite hva dette sølvfargede stoffet var, og tok det med hjem. Om hvordan Yanacocha drøyde med å rydde opp. En syk kvinne som bare forsvant. Om hvordan folk ble lurt til å skrive under på en avtale hvor de sa fra seg retten til å stille Yanacocha ansvarlig for det som hadde skjedd. Dette for å kunne få litt erstatning og medisinsk hjelp. Som aldri kom. Vennene som plutselig ble syke og døde av kvikksølvskadene. Alle som i dag går rundt og er syke. Konen hans som oftere og oftere må på sykehuset pga en blodsykdom. Ungdommene som flykter vekk når de har sjansen. En økonomi som aldri har kommet seg, ettersom ingen ville kjøpe varene fra “den forgiftede byen”. Egentlig hele historien om hvordan byen hans bare fortsetter å dø.

Ordføreren Ronald Mendoza Guarniz på kirkegården i Choropampa. Foto av: Noah Moeys.

Fra huset til Ronald kjørte han oss til landsbyens kirkegård. Selv 20 år etter ulykken, dør folk. I løpet av den siste uka hadde 3 personer dødd, trolig på grunn av kvikksølvskader. Så tok han oss med videre rundt i landsbyen, for Noah ville snakke med noen av de som var syke. Vi måtte prøve 3 ganger før vi fikk møte noen som ville. Flere av de syke ønsket ikke å møte oss og vise seg, for de hadde byller og utslett, og skammet seg over hvordan de så ut. Dette måtte vi selvfølgelig respektere.

Vi på “den andre siden”

Til slutt fikk vi komme på besøk hos Francisca. Hun og mannen bor i et lite hus oppe i fjellsiden ovenfor Choropampa, hvor de lever av å dyrke jorden. Hun er en av dem som tok med kvikksølv hjem for nesten 20 år siden. I dag holder hun på å bli blind, hun har nyreproblemer, og hun har så vondt i knærne at hun er avhengig av smertestillende for å komme seg ut av sengen. Ellers blir hun liggende, og familien må ta seg av arbeidsoppgavene uten hennes hjelp. Francisca fortalte også om hvordan sønnen hadde klaget til Yanacocha på grunn av plagene sine. Han fikk svaret “Ta deg en øl. Det lindrer”. Så siden den dagen har han tatt seg en øl hver dag. I dag er han, som så mange andre i byen, alkoholiker.

For det er jo nettopp vi som er på “den andre siden” og investerer i flere av disse store multinasjonale selskapene som forårsaker slike tragiske ulykker og kommer unna med det.

Etter besøket hos Francisca, ville vi bare tilbake til Cajamarca. Vi var helt utslitte. Denne dagen hadde vi sett og hørt mye vondt og uforståelig. Bokstavelig talt, i og med at spansken vår ikke hadde rukket å bli helt stø enda. Men vi har snakket mye om det og brukt lang tid på å prøve å prosessere det i ettertid. Det å sette seg inn i disse menneskene sitt liv og håpløse situasjon, har vært umulig fordi det er så fjernt fra vår virkelighet. For det er jo nettopp vi som er på “den andre siden” og investerer i flere av disse store multinasjonale selskapene som forårsaker slike tragiske ulykker og kommer unna med det.

Vil du vite mer om denne saken?

Noahs artikkel om Choropampa er nå publisert i The Guardian. Vi anbefaler sterkt å sjekke den ut! Link til artikkelen: https://www.theguardian.com/global-development/2020/apr/02/the-village-still-suffering-from-peru-mercury-spill-fallout-after-20-years.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *