Med kameraet som penn og fotografi som språk

Sommeren 2019 fikk jeg en mail fra UiB hvor det stod at jeg hadde kommet inn på profesjonsstudiet innenfor psykologi. Det er et seksårig studium som jeg hadde drømt om i flere år. Valget stod da mellom å gå fotolinja på Sund folkehøgskole eller det. Foto var også noe som hadde fascinert meg i flere år, men aldri noe jeg brukte særlig mye tid på å sette meg inn i. Som dere sikkert skjønner utifra det her, endte jeg opp på Sund etter mye om og men og hva hvis og tenk hvis og for og imot og skriving av lister og riving av lister og å kjenne godt etter på hva magefølelsen sier.

Det er et valg jeg ikke angrer på.

Vi på fotolinja har alle gjennom året fått bygget opp en sterk portefølje som gir oss videre muligheter for utdanning innen foto. Gjennom Janne Svit, fotolæreren vår, den råeste og mest omtenksomme dama jeg kjenner, har vi møtt et mangfold av fotografer og inspirasjonskilder både i virkeligheten og gjennom utallige PowerPointer på flere hundre sider. Det er allikevel hun som inspirerer mest med en drivkraft jeg aldri har sett maken til. Hun utfordrer, hjelper oss å strekke oss lengre og drar oss opp og ut av komfortsonen og videre ut i verden.

Bilder: Studieturen til Tokyo: Tog

Med kameraet som penn og fotografi som språk kan du formidle et budskap til en hel verden uten å måtte si et eneste ord. Det er en universell nøkkel som samler og splitter. Det er øyeblikk, iscenesettelse og observasjon. Nært og fremmed. I orden og i uorden. Med sympatiske skildringer og provoserende vinklinger. I ensomhetens land og i fellesskapets trygge rammer. Mest av alt, for meg, er det å fange tid. Å få begivenheter – både store og små – låst i et bilde. Det er en visuell minnesamling og et evig forsøk på å fange følelser, og ikke minst: å forsøke og vekke følelser hos andre i ettertid.

Bilder: Oppgave: FOTODNA – et forsøk på å finne hvem du er som fotograf

I løpet av dette året på Sund har jeg latt vær å ta opp kameraet i de situasjonene jeg helst skulle hatt låst fast. Det er de øyeblikkene man ønsker å forevige, men som sakte sklir vekk med tiden. Og nå som året brått kom til en slutt på grunn av krisetilstand er det lenge til årets nydelige kull får samlet seg igjen. Minnene står heldigvis sterkt.

Følelsen av å slå seg ned i peisestua er like gjenkjennbar som før. Bjella som ringer inn til middag. Frustrasjonen i det man lager sitt aller første sundarmbånd. Anders sin plystring. Elevenes time med Parterapi. Det evige rotet på verkstedet. Vekkerundene, og det andre verset på bursdagssangen. Jakten på et bra juletre. Matkøen som gradvis ble kortere og kortere, for så å bli evig lang. Historien om Martha. Capture the Flag. Morgensamlingene med sang. Bissenes radioshow. PK’s Walk & Talk. Utekino på plenen. De rød kaffekoppene, og de hvite som plutselig en dag forsvant. Jazzklassens daglige klapping. De nydelige solnedgangene. Sundbølga. Sund.

Bilder: Solnedgang på Sund, Mikkel på Album Time

Takk for et uforglemmelig år.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *