Europa rundt på sykkel, en reiseskildring

Jeg setter meg på sykkelen, utenfor huset til min gode venn Martin, og tråkker rolig mot Larvik. Første steg på turen er båten over til Hirtshals, og i mylderet av lastebiler og store stasjonsvogner kan de andre reisende skimte en enslig syklist som er veldig klar for å tilbringe de neste to månedene på loffen. To måneder på egenhånd uten en detaljert plan kommer til å bli spennende.

Fra jernebanestasjonen i Świnoujście
Fra jernebanestasjonen i Świnoujście

Følelsen av å se fjell

Fra Hirtshals sykler jeg til København, og videre til Polen. Byen jeg ankommer i Polen etter en natt på ferga klarer jeg fortsatt ikke å uttale korrekt, uansett hvor hardt jeg prøver. Fra Świnoujście (lykke til med uttalen) tar jeg toget til Wroclaw, og det er først nå jeg føler turen virkelig starter. Det skadet jo ikke at været er fantastisk de første dagene.  Et av målene jeg satte meg i forkant av turen var å sykle innom Zakopane, et av de mer kjente vintersportsstedene i denne delen av Europa. Et par dager etter jeg forlot Wroclaw kunne jeg endelig skimte fjell mot horisonten, og følelsen av å se fjell i det fjerne rammet inn av varm dis er ubeskrivelig. Det er i slike øyeblikk man skjønner hvor man er fra, og hvorfor de motbakkene ikke er så ille allikevel. Det ble en «hviledag» i Zakopane med fjelltur og mengder med mat. Tatrafjellene viste seg fra sin beste side, og fristelsen til å bli værende for å løpe rygger i noen uker måtte kontrolleres.

På tur videre fra Zakopane og Tatrafjellene
På tur videre fra Zakopane og Tatrafjellene

 

De neste dagene cruiset jeg gjennom Slovakia og Ukraina, men når jeg kom til grensen mellom Ukraina og Romania ble jeg møtt av en væpnet vakt som ikke var så giret på å la meg krysse grensen. Med tanke på varmen de siste dagene, og mangelen på vask av klær skulle man tro Ukrainerne ville ha meg ut av landet, men grensen til Romania kunne kun krysses av biler og lastebiler. Det innebar en omvei på 4 mil som ledet meg gjennom Ungarn. Ikke at det gjorde noen stor skade, og jeg kunne krysse av enda et land på listen.

Solnedgang over Karpatene

Neste mål på turen er en veistrekning som heter Transalpina i Romania. Det er den høyeste asfalterte veistrekningen i Romania, og topper ut på 2145 moh. Jeg startet dagen på rundt 250 moh, og til toppen var det ca. 100km. Det sies jo at det er i motbakke det går oppover, men det er veldig kjedelig når det kommer nedoverbakker før man er på toppen. Selv med fantastisk vær, nydelig natur og lite trafikk ble det en lang dag på setet. Jeg kom til toppen hvor det befinner seg noen små «restauranter» og gulasj som normalt er veldig godt, ble en skikkelig smaksopplevelse! Så smått begynte hodet å fungere normalt igjen og da innser jeg at det fortsatt var igjen en liten bit til toppen, men først måtte jeg ned igjen noen høydemeter. Sliten og ydmyk kunne jeg sette opp teltet (egentlig ikke lov) og nyte solnedgangen over Karpatene.

Solen står opp over Karpatene i Romania
Solen står opp over Karpatene i Romania

 

De neste dagene gikk fort, mye takket være sinte bikkjer. De fleste var gjerdet inne, men de som ikke var det fulgte villig etter og fikk fart på føttene mine. Ikke veldig hyggelig, men dessverre noe man må regne med på slike turer. I Serbia syklet jeg langs Donau og Iron Gate (Danube). Et område langs Donau som preges av høye klipper. Dagene gikk fort, og jeg overnattet i all hovedsak på campingplasser. Noen ganger fant jeg flotte plasser ute i skogen for å slå opp teltet, og følelsen av å villcampe er veldig befriende. Samtidig er det en viss spenning i det, siden mange land i Europa har litt andre regler enn her i Norge.

På toppen av Mt. Triglav

Mitt tredje mål befant seg i Slovenia, og kanskje noe av det jeg gledet meg mest til. Mt. Triglav er Slovenias høyeste fjell og befinner seg i de Juliske alper, og jeg hadde satt av noen dager ekstra for å ta en tur til topps. Hadde lest litt på forhånd og funnet ut at det var flere ruter til toppen, hvorav noen inneholdt klyving/lett klatring. I en sportsbutikk i Mojstrana kunne man leie via-ferratautstyr, og i tillegg slå av en lengre prat med Tim som jobbet der. Han var ikke videre imponert over planen min om å bruke terrengløpesko som fottøy, og jeg hadde nok tenkt det samme om utlendinger som kommer for å gå i fjellet.

Værmeldingen for de neste dagene indikerte hetebølge i store deler av Europa, og det passet veldig bra å komme seg opp i høyden. Det ble en fantastisk fjelltur, og virkelig et fjell det var moro å bestige. Spesielt siden man kunne ta en annen rute ned igjen og gjøre det til en rundtur.

På toppen av Mt. Triglav. For å være en ekte slovener må man bestige Mt. Triglav minst en gang
På toppen av Mt. Triglav. For å være en ekte slovener må man bestige Mt. Triglav minst en gang

 

I de italienske alper

Veien videre mot Italia startet i strålende sol og heftige motbakker. Det faktum at late turister cruiser forbi på el-sykler gjør ikke bakkene mindre bratte. I Italia syklet jeg opp en svært så fredelig dal, hvor antallet biler som passerte eller kom i mot kunne telles på en hånd. Ikke så lenge før jeg nådde toppen av dalen begynte det å dryppe så smått, og jeg svingte til siden for å ta på regntøy. Det begynte å dryppe mer, og jeg stilte meg strategisk til under ei diger gran. Tordenskrall og heftig regnvær holdt meg der i ca. 30 min, mens jeg så bekker renne ned langs stammen på noen av de andre trærne. Selv var jeg relativt tørr og kunne tråkke rolig videre når det verste var over. Det hadde nå gått en måned siden jeg startet, og dette var første skikkelige regnskura.

Cortina d’Ampezzo arrangert OL tilbake i 1956, og egentlig eneste grunnen til at ville svinge innom. At fjellene og naturen rundt er nydelig gjorde besøket vel verdt. Det ble mange fjellpass og tunge motbakker disse dagene, og noen ganger virker det som det aldri tar slutt. Veien fortsetter oppover, oppover og oppover. Strålende sol gjorde dagene til et maraton i væskeinntak, og mange av dagene konsumerte jeg mellom seks og ni liter med væske.

Nesten oppe ved Passo Pordoi (2239 moh)
Nesten oppe ved Passo Pordoi (2239 moh)

 

Lenger fremme ventet Østerrike, men for å komme dit måtte jeg over Timmelsjoch pass (2474 moh). Heldigvis var dette den siste av de virkelig lange motbakkene.

I Østerrike skulle hadde jeg egentlig en plan om å være frivillig på World Gymnaestrada, men siden de hadde så mange lokale frivillige hadde de ikke behov. Jeg kunne derfor komme innom som tilskuer. Det ble ikke lange visitten i Dornbirn, men jeg fikk med meg deler av arrangementet og alt livet knyttet til det. Siden landskapet etter dette endret seg radikalt blir den siste delen av turen et eget innlegg senere.

Vegard Haugseggen, lærer på linja tursykling

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *